Oslo Konserthus 26.2.2015 Mahler: Symfoni nr. 10 (Cooke-versjonen), Oslo-filharmonien, dir.: Vasily Petrenko.
Vasily Petrenkos møte med Mahler ble en enestående opplevelse. Med Oslo-filarmonien meislet han ut de store linjene i denne majestetiske symfonien så det rent søkk i oss. Vi kom nesten i sjokkartet tilstand ut fra den nesten halvannen times konserten. Som tilhører tok det hardt på, og da kan vi bare tenke oss hvordan det var for musikerne.
Petrenko hevet denne symfonien opp til en helhet med særlig vekt på å tegne ut slutten i den sterkt dramatiske sistestasen. Det var særlig tonene herfra – og de presiste ‘hammer’slagene – som ble sittende igjen surrende og bankende i hodet flere timer etter.
Mahler rakk aldri å fullføre symfonien fullstendig før han døde knapt over femti år i 1911. Men han etterlot seg såpass mye av symfonien delvis ferdig skrevet ut for orkester i partitur og i form av skisser og notater at det har fristet mange i etterkant å gjøre en fullstendig versjon av den. Mange, deriblandt Krenek, Zemlinsky, Alban Berg, Schönberg og Sjostakovitsj, forsøkte seg uten hell. Men det var ikke før Deryck Cooke med assistanse av komponisten Bertold Goldschmidt gjorde sin versjon på 1960-tallet at denne symfonien kunne framstå i endelig form.
Cooke gjorde riktignok en god del selvstendig, særlig i mellom-satsene, men det er i all hovedsak Mahlers musikk vi hører. Flere av satsene var også ferdige fra komponistens hånd.
Resultatet er overveldende. Symfonien er i formen svært lik den foregående niende, overgangen fra siste takt i denne til de første tonene i den tiende er nærmest sømløs og oppleves som en slags fortsettelse. Men i tonespråket er den tiende forskjellig, den beveger seg ytterligere i retning av å oppløse det tonale tonespråket. Dissonerende kraftige tutti-akkorder understreker alvoret og forsterker dramatikken, særlig i sistesatsen.
Men også midtveis i symfonien, mellom de to scherzo-satsene, hadde Mahler lagt inn en kort sats på bare få minutter, som han kalte Purgatorium – Skjærsilden. Flyktige skyggeaktige bilder jager gjennom orkesteret. Mahler la ikke til grunn direkte bilder i sin musikk, som andre senromantikere i sine symfoniske dikt, men i denne satsen fornemmer vi likevel hvordan skyggene farer rastløst forbi i dødsriket.
De mektige slagene vi hører i sistesatsen har også vært gjenstand for spekulasjoner, men sannsynligheten taler for at det er et begravelsesfølge i New Yorks gater han hørte høyt oppe i en skyskraper hvor bare lyden av basstrommene nådde fram. I Oslo-filharmoniens framføring var disse slagene mesterlig løst, presise og med en riktig klang uten for mye romklang, det ble nærmest som skudd.
Når vi hører dette storverket må vi undre på hviken vei Mahler som komponist ville tatt hvis han ble forundt å leve lenger enn sine 51 år. Sannsynligheten taler for at vi ville kunne oppleve musikk i samme lei som denne tiende symfonien: i grenselandet til det tonale tonesystemet og hvor dissonerende akkorder ville gjøre seg sterkt gjeldende.
Mahler var opptatt av at symfonier skulle ‘omfatte hele verden’, som han en gang uttrykte det i diskusjon med Sibelius. Mahlers verden er uansett rik på toner og farger og gjør det til en stor opplevelse å høre hans musikk.
Særlig slik vi opplevde Petrenko og Oslo-filharmonien i denne symfonien.
