Helmut Lachenmann: Das Mädchen mit den Schwefelhölzern – Tokyo-Fassung 2000
Eiko Morikawa, Nicole Tibbels, Helmut Lachenmann (stemme), SWR Vokalensemble, SWR Sinfonieorchester Baden-Baden und Freiburg, dir.: Sylvain Cambreling ECM New Series 1858/59
Det er HC Andersens eventyr som danner basis for denne operaen. Men det er en versjon av Piken med fyrstikkene en i hvert fall ikke kjøper inn til sine barn. For å si det slik, Per Aabel er det ikke.
Dette er samtidsopera på det vanskeligste. Jeg har brukt måned på måned for å forsøke å tilegne meg den. Det enkleste ville være å trekke på skuldrene og si det ikke fungerer, det er samtidsmusikk på sitt verste, laget for komponisten og ikke publikum.
Men så enkelt er det ikke. Jeg skal ærlig innrømme at dette var mine tanker de første gangene jeg hørte denne operaen. Jeg måtte også stille spørsmålet, hva er vitsen? I første rekke til ECM som i CD-mediets høst kaster bort produksjonspenger på noe sånt, men også til komponisten. Kan han på ramme alvor forlange å bli tatt alvorlig med noe slikt?
Jeg er glad jeg tok noen måneder og ikke lot mine første subjektive inntrykket bli sittende. Ny musikk fortjener å bli tatt på alvor. Det er tross alt den musikken som våre etterkommere vil lytte til som klassisk. Jeg tenker ennå med gru på hvordan Sjostakovitsj ble behandlet av seriøse musikkfolk her hjemme de siste desenniene av hans levetid. Og det er tross alt bare noen få år siden!
For lytter du til denne operaen og tar tid til hjelp stiger det langsomt fram i forståelsen et betydelig verk. Jeg vet ikke når det startet men absolutt sikkert er det at i deler av verket nådde klanger fram. De festnet seg, det var noe jeg fikk kontakt med – og sakte men sikkert forandret jeg oppfatning av hele verket.
En kan ikke forestille seg opera slik man normalt forventer en tekst med en handling. Det episke er her forlatt, HC Andersens tekst danner ikke grunnlaget for noen episk historie men er uttrykk for hvordan komponisten ser på den ensomme forfrosne jenta, den utstøtte terroristen (Gudrun Ensslin) og Leonardo da Vincis kunstneriske visjoner. Tekster fra de to siste resiteres. Det er også dette som i følge komponisten er operaens endelige versjon, at da Vincis 1500-talls tekst resiteres av én person – på denne innspillingen ham selv.
Selv sier han at dette verket er bilder som danner seg hos ham i det han forbinder med disse tekstene. Det er ingen arier, bruken av stemmer blander seg med instrumenter og elektroniske klanger. Brokker av ord i HC Andersens fortelling når fram.
Deler av verket ble påbegynt allerede på 1970-tallet. Tekstene av Leonardo fant sin plass i verket ….Zwei Gefühle på begynnelsen av 1990-tallet. Dette ble siden innkorporert i denne operaen.
Språkproblemer fører til at teksten ikke når helt fram, eller gjør det samme inntrykk på deg som komponisten. Det skapes nemlig ikke noe bilde inne i meg da Helmut Lachenmann resiterer, harker og stammer fram Leonardos tekst fra 1500-tallets Italia, de truende naturkreftene fra jorda indre til tross, for bildet av de rumlende vulkaner – Etna eller Stromboli – kan påkalles ved hjelp av noe så banalt som slagverket, eller er det det?.
Det er heller ikke vedlagt noe teksthefte med fullstendig tekst, hverken på tysk eller engelsk.
Så blir det å høre på ordene som lydkombinasjon av vokaler og konsonanter – men vi skulle så gjerne ha skapt bilder av den frosne jenta ved husveggen.
Musikken er derimot universell. Den taler og den taler godt. Sjelden har jeg opplevd at et verk gjør en slik forandring underveis. Det er bare nok en bekreftelse på at man må ikke la seg styre av fordommer og prinsipper, ikke minst i sin holdning till den nye musikken.
Derfor, ta tiden til hjelp ved dette verket. La ikke øyeblikkets møte ødelegge for deg for hva du kan få ut av dette seinere. For blir du kjent med dette ukjente terrenget vil du etterhvert oppleve stor rikdom.
