Jørn Lier Horst: Den eneste ene, Gyldendal 2007, 262 s.
En populær stjerne på distriktets berømte håndball-lag er sporløst forsvunnet. Etterforskingen står i stampe. Etterhvert avdekkes en historie som dreier seg om langt mer enn en forsvunnet ung jente.
Politimannen fra Larvik har skrevet sin fjerde bok. Etter nedturen med fjorårets bok hadde vi håpet at han reiste kjerringa og la seg på samme nivå han så lovende innledet med i sine to første bøker. Til en viss grad har han også det. Han har forlatt sine vyer sin om den internasjonale spenningsfortellingen i eksotiske omgivelser og innskrenker handlingen til det området han utvilsomt behersker best: lokalmiljøet i og rundt Larvik med den hardt arbeidende etterforskeren av en politimann i hovedrollen.
Her er han på hjemmebane. Ingen kan som en politimann beskrive det nitidige strevet, de kjedelige rutinene og det brysomme puslespillet som hører med til en etterforskeres hverdag som han. Han kjenner det godt ut og inn. Det hører med til denne fortellingens styrke, som det også gjorde med de to første bøkene hans, at han holder seg på denne hjemmebanen. Det er bare i bokas siste 4-5 sider at han tar sats og forstyrrer noe alvorlig med å tilføre et element som ikke har noe med denne sakens etterforsking å gjøre og som velter om det fint opparbeidete spenningsnivået han har laget i denne boka.
Derfor bør leseren ta dette som et etterskrift av typen “…takk til..” og ikke la dette forstyrre i en krimhistorie som er effektivt bygget opp, ikke minst spenningsmessig og dramatisk. Det er også faktisk i de første 258 sidene han hever seg ytterligere fra det nivået vi opplevde ham i de to første bøkene. Boka er lagt opp med stigende og aksellerende spenning mot slutten. Effektivt og godt gjort!
Underveis er vi innom det meste i lokalsamfunnet. Sjalusi mellom gutta, rike kakser, internettporno og lesbiske følelser i et håndballmiljø. Utenom episoden på de aller siste sidene har forfatteren effektivt administrert dramaturgien i sin krimbok. Volden og action-preget scener er holdt på armlengs avstand til fordel for politimannens kjedelige hverdagslige slit.
Dette er forfatterens styrke. Måtte han holde seg til dette og gi oss fortsatt gode skildringer av hverdagslivet for politiet i Vestfold!
