Wolfgang Amadeus Mozart: Symfoni nr. 38, Prag, Joseph Haydn: Missa in tempore belli, ’Paukemessen’, Oslo-filharmonien, Hilde Haraldsen Sveen – sopran, Marianne Beate Kielland – alt, Jonas Degerfeldt – tenor, Gabriel Suovanen – bass, Oslo-Filharmoniens Kor, Manfred Honeck – dirigent
Det ble et gjensyn med en populær dirigent for bare et par år siden. Da Manfred Honeck overtok som musikksjef ved Den Norske Opera for litt over ti år siden ble det også til at han måtte steppe inn for Mariss Jansons ved sykdomsforfall. En av anledningene var ved de berømte Proms-konsertene i Royal Albert Hall i London i 1996. Da var det nesten som om taket hadde løftet seg, ifølge det som sies om konserten. Manfred Honeck gikk inn i rollen som Mariss Jansons’ stedfortreder på en naturlig måte. På sett og hvis ble han en slags fast gjestedirigent for Oslo-filharmonien. Hans tid på Youngstorget ble kort, men med orkesteret var han lenger og ga oss mange store opplevelser før han valgte seg Stockholm. I dag er det operaen i Stuttgart og om kort tid skritter han over dammen til Mariss Jansons‘ gamle orkester i Pittsburgh.
Som vi husker fra hans dirigentopptredener i Oslo var det særlig Mozart han hadde grep om. Den tidligere bratsjisten i Wiener-filharmonienhadde for vane å gruppere strykerne etter en ‘wiener-klassisk’ oppstilling på scenen, 1.- og 2.-fioliner på hver side av podiet, bratsj og cello i midten og bassene oppe til venstre og bak.
Det ble da også Mozarts umåtelig veldreidde Praha-symfoni som sto for det musikalske høyepunktet på gårsdagens konsert. Utvilsomt fordi det er et usedvanlig vellykket verk fra komponistens hånd. Men også fordi Manfred Honeck og Oslo-filharmonien ga det en svært god utførelse. Spenstig og rytmisk nærmest danset vi til første- og tredjesatsens friske toner. Orkesteret ga symfonien en tett framføring og Manfred Honecksvekket ikke sitt store renomé som Mozart-dirigent.
Det som er å si om Haydn er at han rett og slett er Haydn. Selv i hans seneste verker fra begynnelsen av 1800-tallet, hvorav dette er et av dem, er det å si at han fortsatt bærer preg av å være en brukskomponist fra sin Esterhazy-tid hvor det var vanlig å komponere en ny symfoni på bestilling til nærmeste store middagsanledning.
Det interessante med framføringen av denne messen var solistene. Marianne Beate Kielland er i ferd med å bli et stort navn på kontinentet, her hjemme kjenner vi knapt til henne, og Gabriel Suovanen og Jonas Degerfeldt er det allerede i henholdsvis Berlin og Stockholm. Over denne troikaen fløt Hilde Haraldsen Sveens perleklare sopran. Haydns vokalpartier ga ikke rom for de aller største stemmemessige utfordringene, men vi vil ganske sikkert høre mer fra dem ved senere anledninger.
Da er det å si at det var forfriskende med stort kor i går, for en gangs skyld plassert rett bak orkesteret – paukene – og ikke gruppert oppover podieterrassen. Haydn har gitt koret en stor plass i denne messen, det opptrer med stor kraft og til tider oppstår det store spektakulære effekter, noe den erfarne komponisten visste å ha grep om. Messen er også interessant i en annen sammenheng. Den har fått sitt tilnavn – paukemessen – nettopp fordi paukene har en framtredende plass. Det tolkes som om Haydn med bruk av disse framsier et budskap om fred. Men messen har selvfølgelig ikke samme musikalske kraft som den samtidige Eroica-symfonien hos unge Beethoven.
Først og fremst et populært gjensyn med Manfred Honeck og et møte med fire solister som vi ganske sikkert får høre mer fra.
