Rune Johan Anderson: Post.
Cappelen, 2005, 34 sider.
Bestefar er blitt så gammel at han går i ett med stolen han alltid sitter i, han følger nøye med gjennom vinduet på når posten kommer. Han har brukt mye tid på å fundere på hva slags post han har gått glipp av fordi han har flyttet så mye. Før han blir borte for alltid gir han barnebarnet et knippe med postkassenøkler som han har samlet opp igjennom livet. Når bestefar er borte begynner barnebarnet å oppsøke de gamle postkassene. Mange av kassene er borte, i noen er det bare reklame, men i noen finner barnebarnet post som aldri kom frem.
Post er en bok som handler om tapte muligheter, om hva som kunne vært, men aldri ble. Samtidig handler den om det som ble, som aldri hadde blitt om ikke noen andre muligheter hadde gått tapt. Post er en bok til ettertanke, som uten å egentlig stille de store spørsmålene, setter i gang de store tankene.
Rune Johan Andersson har illustrert hele boka med bilder. Han har brukt forskjellige teknikker til illustrasjonene, noen er svart/hvitt og andre er fargerike. Noen er fulle av detaljer, mens andre har en enkel strek. Bildet på forsiden viser hvordan bestefars ansikt trer frem gjennom de mange brevene som er skrevet til ham. Teksten er usentimental og morsom, karakterene som dukker opp har humoristiske navn som foreksempel Oberst Bang.
Barnebøker som har elementer tiltenkt den voksne høytleseren skårer høyt i min bok. Post har masse av dette, så mye at jeg ikke er helt sikker på at det er nok der for barnet. Temaet boken tar opp har seriøse undertoner og mange av bildene er litt dystre i fargene. Til sammen kan det bli litt hard kost for barn, men det er en tankevekkende billedbok for voksne.
