Prakfull Dessay

Delibes’ Lakmé har vært en av Opéra Comique’s store suksesser siden den ble spilt første gang i 1883. Hele 1500 ganger har operaen vært framført, og den siste produksjonen fra 1995 danner grunnlaget for denne CD-innspillingen.

Delibes har måttet finne seg i å leve i skyggen av sin samtidige og venn Georges Bizet. For musikkhistorien er han kjent for sin ballettmusikk til Coppelia – som tjente som inspirasjon for Tsjaikovskij (og det resultatet kjenner vi!) – og denne operaen. Lakmé har et stoff som frir til det eksotiske – en emnevalg vi like gjerne finner i Bizet’s Perlefiskerne og Puccinis Madama Butterfly og Turandot som dagens Miss Saigon. I all enkelhet, kjærlighet på tvers av kulturelle bånd som er dømt til å mislykkes, det hele blandet med eksotisk krydder fra orientalske miljøer.

Like mye sviske kanskje som alt annet i denne genreen. Denne historien finner sted i India i det britiske koloniveldets tid. Delibes får fram en dimensjon i denne operaen – som bare er et lite bitema hos Puccini i Butterfly – den religiøse fanatismens grufulle konsekvenser. Alt behøver ikke være like bra med andre kulturer og gjennom en slik vinkling kan man også oppnå å sette fokus på vår egen kristendoms uhyrligheter og fanatisme, fra inkvisisjonen til dagens republikanere.

I denne innspillingen er det José van Damm, som Lakmés far og den ettersøkte og forfulgte brahmin Nilakanmtha, som ivaretar partiet som tradisjonalistenes talsmann, der han skal sørge for at hans ‘rene’ datter ikke blir besudlet av kontakt med fremmede. Han får også fram det lidenskapelige demoniske i et fanatisk syn, under dekke av farsbeskyttelse.

Lakmé er deilig musikk. Selv om Delibes var en beundrer av Wagner er det ikke den tyske komponistens lange og tunge linjer som preger dette musikkdramaet i tre akter. Snarere det melodiøse og smektende – operaen er breddfull av smakfulle musikalske godbiter. Opera, kor og øvrige solister fra operaen i Toulouse med Michel Plasson i spissen tar godt vare på denne muligheten. De er også dyktige til å moderere seg også såpass at det ikke blir spill for galleriet. Her er det dempet så de utsøkte detaljene i Delibes’ musikk kommer fram. 

Først og fremst er det Nathalie Dessay som glitrer i denne innspillingen. Innsmigrende og vakkert glir hun inn i ungpikerollen. Uten fakter og avkledd for det minste tegn til utvendighet kler hun denne musikken på en nesten organisk måte. Det er behagelig å oppleve sopraner som ikke har behov for å heve stemmen for å vise hvilken kraft de har.

Denne innspillingen gir mange gleder. Også fordi det er et hyggelig gjenbekjentskap med en type opera som ikke har dominert spillelistene for mye de siste tiårene – utenom på Opéra Comique i Paris.

EMI har gjort nok en bemerkelsesverdig innspilling med dette ensemblet. Fra før har vi innspillingen av Gounouds Romeo et Juliettemed Alagna og Gheorgieu. Og mer vil komme.

Kjell Moe