Praktbok om operaen

Jon Otterbeck (red.): Operaen, Bidrag fra bl.a.Trond Giske, Odd Inge Skjævesland, Bjørn Simensen og personer fra ulike fagmiljøer i operaen, Statsbygg og leverandørene, :Opera Forlag 2008, 202 s.

Mens mediene riktig gasser seg i alle de vanskelighetene den nye operaen har i sin åpningssesong foreligger denne flotte boken. Det er et bokverk som beskriver det nye operahuset fra A til Å, den politiske situasjonen da det ble vedtatt. arkitektenes visjoner for bygget og alle de store prosjektene reisingen av det nye operabygget omfatter. For de som er opptatt av tall er de siste sidene forbeholdt sentrale nøkkelopplysninger.

Det er omfattende og svært interessant lesing. Odd Inge Skjævesland gir oss et tilbakeblikk på hva som skjedde på 1990-tallet og de politiske prosessene og konstellasjonene som var til stede da det endelige vedtaket om byggingen ble fattet. Vi får også en kortfattet innføring i norsk operavirksomhets historie.

Dette er imidlertid bare ouverturen. Direkte morsomt blir det når byggeprosessen starter og man skal sortere seg ut i konglomeratet av eiendomsforhold og hvem som har ansvaret for hva når det gjelder grunnen i Bjørvika. Et sted avstedkommer det denne beskrivelsen: “Staten skulle samarbeide med staten, som skulle samarbeide med staten, som skulle samarbeide med kommunen, som måtte ha hjelp av staten for å finne ut av hvem som skulle snakke med staten på vegne av kommunen”.

Etter åpningen i april har dette huset blit en publikumsmagnet og turiststtraksjon uten sidestykke. Superlativene hagler i alle verdens aviser. Strømmen av besøkende ned i Bjørvika har vært enorm. På enkelte dager i sommer har det vært å sammenlikne med et fuglefjelI av alle de som ønsker å spasere på det marmorkledte taket. Nylig vant bygningen en internasjonal arkitektpris som det fremste kulturbygget i verden i 2008. Med ett er Norge rykket helt i forgrunnen internasjonalt – når det gjelder opera!

Norge har fått seg en turistattraksjon som setter selv Holmenkollen i skyggen. Symbolsk nok er bakken nå i høst blitt revet og nå ser man ikke lenger noe hvitt skjortebryst i Oslos åser, men et snøhvitt isfjell av marmor midt nede i byen omtrent der Oslos første bebyggelse fant sted for tusen år siden.

I denne boken får vi illustrert og beskrevet hele den kompleksiteten som ligger bak det nye operabygget.

En kan ikke bli mindre enn imponert over hva som har funnet sted. Ingen økonomiske overskridelser eller skandaler – selv om vi ennå venter på den Fr.p.politikeren som bramfritt gikk ut og garanterte merkostander og lovet å spise hatten sin hvis så ikke skjedde. Byggingen er en seier for alle som har vært involvert i den, prosjektering, byggeledelse, organisering, teknologi…

Et kapitel omhandler den nye scenens omfattende teknologi, kanskje verdens fremste for et scenehus. Sidene 164 – 170 bør bli obligatorisk lesing for den NRK-medarbeideren som i beste sendetid forkynte på hovent Frognerfruevis at ‘disse scenearbeiderne‘ burde ta seg lappen i dreieskivekjøring!

Denne boken kan også sees som en hyllest til Bjørn Simensen, operasjefen som med sin ukuelige tro og ståpåvilje endelig fikk se virkeliggjøringen av en mer enn hundre års drøm: et eget norsk operahus.

Kulturspeilet har fulgt prosessen fra det første politiske vedtaket ble fattet og sett hvordan bygget har reist seg dag for dag fra spatak til spatak. Gleden over å få dette bygget og hva det medfører av rike stunder og opplevelser i de få månedene det har vært i drift, skal ikke overskygges av de innkjøringsproblemene det har.

Boken er en perle og den rette gavebok i disse årstider, selv om den er stiv i pris. Men hva betaler man ikke for et klenodium!