Framføringen av Bruckners syvende symfoni ble en praktfull opplevelse. Musikken taler for seg, høyreist og majestetisk, rett og slett gedigent. Men musikerne må også ta sin del av æren: tett og praktfulllt – det finnes ikke ord nok.
Oslo Konserthus 15.11.2018 JS Bach: Sonate fra Kantate nr. 31, JS Bach: Kantate nr. 32 «Ich habe genug», Bruckner: Symfoni nr. 7, Oslo-filharmonien, dir.: Eivind Aadland, Hanno Muller Brachmann – bassbaryton
Dette var den første symfonien komponisten opplevde han hadde virkelig suksess med. Den ble i motsetning til de foregående seks, ikke gjenstand for omfattende revideringer som følge av kritikernes mangel på begeistring. Men her var det som ved urframføringen i i operahuset i Leipzig i 1884 som i Konserthuset i går, folk reiste seg i vill jubel.
I andresatsen gjør Bruckner bruk av fire Wagner-tubaer for å sette en mørkere klang på musikken. Den ble skrevet ut da han fikk rede på at Wagner, hans ølvenn og store forbilde, lå for døden på Sicilia. Det skaper en mørk brumming vi allerede hører i starten. Instrumentet ble skapt av Wagner.for bruk i Nibelungen-ringen, bl.a. for å gi likferden til Siegfried nedover Rhinen en dystrere klang.
Men det er først og fremst senere at denne satsen har fått videre betydning: den ble spilt hele dagen på tysk radio etter Hitlers selvmord 30.april 1945. Stormannsdrømmene og nazismen var definitivt på vei mot oppløsing. Da jeg opplevde Oslo-filharmonien under Mariss Jansons framføre denne symfonien 30.april 1997 må jeg innrømme at jeg fikk et uhyggelig syn av bandolærkledte soldater i svart skinn stående oppreist nedover langs veggene i Konserthuset! Men ta det som at stor musikk, som med Wagner, kan misbrukes. Satsen ble også spilt på radioen da nyheten om det endelige nederlaget i Stalingrad i 1943 skulle bekjentgjøres.
Gammelnazister har brukt denne datoen og denne satsen til nærmest sakrale minneshøytideligheter over Hitlers død.
En kan jo si, at på tross av Hitlernazismens ondskap og verdenskrigens mareritt. beholder musikken sin styrke. Den er overveldende og plasserer den syvende symfonien ved siden av Beethovens niende og Mahlers andre som noe av det største som er komponert. I symfonien tegner komponisten ut store velvinger, mektige katedraler som velver seg oppover som mektige byggverk.
Det var en god ide å framføre Bach og Bruckner på samme konsertkveld. Disse to er jo beslektet, ikke i tonespråket men i hengivenheten og sin sterke tro.
