Hjalmar Borgstrøm: Tanken – symfonisk dikt, Peter I. Tsjaikovskij: Symfoni Manfred, Oslo-filharmonien, Gennadij Rosjdestvenskij – dirigent
Det ble praktfullt da den russiske veterandirigeten Gennadij Rosjdestvenskij ledet Oslo-filharmonien til måls i Tsjaikovskijs stort anlagte Manfred-symfoni. Men før vi kom så langt hadde vi vært på metafysisk dypdykk i en av norsk musikkhistories store kuriøsiteter, Hjalmar Borgstrøms symfoniske dikt Tanken.
Tsjaikovskij-innspillingene med Mariss Jansons og Oslo-filharmonienpå 1980-tallet var i sin tid veritable sensasjoner. De ble utropt som tidenes beste innspillinger av Tsjaikovskij-symfonier (Grammophone) og gjorde at orkester og dirigent slo gjennom på det internasjonale planet og rykket opp i den absolutte førstedivisjonen. Innspillingen av Manfred-symfonien kom i 1988. Det er med stor tilfredstillelse at vi kan notere at orkesteret har beholdt sine friske takter fra tyve år tilbake.
Det var særlig den staute avslutningen på verket som fikk oss til å føle at vi nærmest lettet. Selv om det er en programsymfoni fletter Tsjaikovskij inn mye av det som særmerker ham, betagende melodier og orkesterpassasjer, nesten for søtt enkelte ganger. Men det tåler vi så gjerne for vi trengte dette som motvekt mot den oversvulstige metafysikken i Hjalmar Borgstrøms Tanken, et verk som befinner seg ute i verdensrommet, i hvert fall i idealistisk forstand.
Tsjaikovskijs helt, Manfred, befinner seg tross alt på landjorda selv om han flakser rundt i i Alpene. Det symfoniske diktet bygger på lord Byron‘s helteepos av samme navn. Det er særlig i den stort anlagte sistesatsen at det klemmes til med orgel og det hele. Her opplevde vi et løft av grandiose dimensjoner. Vi kan ikke annet å si enn praktfullt, praktfullt!
Det trengtes for vi hadde vært ute på dypdykk i den metafysiske tåkeheimen i tre kvarter før pause. Hjalmar Borgstrøms symfoniske dikt Tanken er en kuriositet i norsk musikkliv. Musikalsk er dette et stort verk som holder seg den dag i dag. Men ulykken for Borgstrøm er at han nødvendigvis skulle ‘forklare’ verket med en egen tekst, en slags prolog, totalt hjelpesløst i innhold. Og i et symfonisk dikt smelter tanke og musikk sammen til en helhet, dessverre. Derfor står det ikke til å nekte at man ikke kan unnlate å komme utenom hva musikken skal illustrere.
Og det er for å ta noen utdrag at vi ser at teksten faktisk står i veien i dag for den musikalske opplevelsen av stykket. Bare som at ‘Tanken træller under materialismens aag….Tanken vender i sin oprindelige, i sin rene skikkelse tilbake til verdensrummet….’ sier mest om Borgstrøm og hvordan enkelte ennå rundt første verdenskrig kunne være opptatt av slike metafysiske svulstigheter som avsluttes med hammerbolt og sterke sirener i orkesteret der komponisten skal skildre industrialismens ‘forferdelige’ inntog. Her skvulper det rett og slett over. Men faktisk er det ikke verre enn hva Richard Strauss la til grunn for sin Ein Heldenlebennoen år tidligere, bare med den forskjell at den tyske komponisten hadde et lunt humoristisk glimt i øyet.
Hjalmar Borgstrøm tilhørte en epoke da norske komponister faktisk dels dominerte repertoarene ved operascenene på kontinentet. Programmusikken, arven fra Liszt og Berlioz, var det dominerende i denne genrasjonen med Selmer, Schjelderup, Borgstrøm og Sinding. De siste årene har ført til en økt interesse for musikk fra denne perioden, og hvis vi bare er i stand til å få tankeinnholdet litt på avstand kan faktisk mye av musikken oppleves som betagende sterk.
Så også med dette verket. Det overrasker med sine musikalske kvaliteter. Mye av forbildene er i behold. Vi hørte wagnerske klanger i noe som nærmest minner sterkt om musikken til Lohengrin. Andre ganger dukket valsepastisjer i Richard Strauss-stil opp. En formfullendt fuge får han også plass til. Sterke solopartier, først og fremst fra celloen, beriker. Elise Båtnes‘ solofiolin avslutter verket der tanken i ‘sin rene form vender tilbake til verdensrommet‘.
Bevares så godt det hjalp med Tsjaikovskijs søtladne melodier etter noe slikt! Det var også en annen ting å sette kryss i taket for i går. Samtlige gruppeledere for de store instrumentgruppene første- og annenfiolin, bratsj og cello var kvinner.
