Oslo Konserthus 30.9.2010 Rachmaninov: De dødes øy, Mussorgskij/Denissow: Dødens sanger og danser, Tsjaikovskij: Francesca da Rimini og Italiensk capriccio, Oslo-filharmonien, dir.: Kirill Petrenko, Anatolij Kotsjerga – bass
Han hadde en veldig bass og sang med total innlevelse. Hele kroppen var i funksjon, de lange armene ble strukket ut og du omtrent skjønte hva han framførte uten å kunne et ord russisk.
Det er sjeldent å oppleve bass-sangere som Anatolij Kotsjerga. Men han vekket i oss minnet fra den første gangen vi opplevde en rungende slavisk bass-sanger for alvor. Da søkk det i oss, vi ble ført inn og ‘ned’ i et landskap som i våre vanlige liv føltes som uvirkelig. Men her dirret og vibrerte det, vi ble rystet og delvis skrekkslagne over dette dykket ned i det menneskelige dyp.
Omtrent det samme opplevde med denne store sangeren i Oslo Konserthus. Da han hevet armene over sin store kropp og lot sin rungende røst slippe ut over oss ble vi hensatt til samme trylleri vi tidligere hadde opplevd. Dette var stort.
Mussorgskijs sanger om døden er laget på grunnlag av fire dikt skrevet av hans slektning Arseny Arkadyevich Golenishchev-Kutuzov og omhandler barnedød (Et stønnende barn….stearinlyset brenner), døden som venter utenfor værelset til en døende enke, døden som fanger en drukkenbolt i snøstorm og de visjonene han opplever i en slags dødsdans og til slutt døden som venter etter det store slaget, det siste tegnet i sterke og dramatiske farger.
I denne versjonen var det orkestreringen til Denissow som ble benyttet i stedet for den mer vanlige av Sjostakovitsj. Denissow er etter min mening mer dempet enn Sjostakovitsj som også ville være å foretrekke fordi Sjostakovitsj fører Mussorgskijs verk videre gjennom sin fjortende symfoni (vokalsymfoni) som har beslektede temaer.
Konserten sto i den storslagne russiske romantikkens tegn, før pause med døden som tema og etter hvilen med Tsjaikovskij, farger og livslyst. Rachmaninovs tonedikt De dødes øy er inspirert av Böchlins maleri med samme navn. Lyden av åreslag av de som ror over elva Styx tegnes av komponisten. Fargerikt og storslagent tonemaleri.
Tsjaikovskijs symfoniske fantasi tonediktet Francesca da Rimini følger opp litt av de tragiske stemningene vi fornemmet før pause. Tonediktet er det klart mest ‘wagner’ske’ Tsjaikovskij noengang kom seg til å komponere. Det ble også laget umiddelbart etter et opphold i Bayreuth.
Men livet består også av farger og lys og vilje til å leve! Det fikk vi demonstrert i kveldens siste nummer, Tsjaikovskijs italienske capriccio.
Kvelden var fullt og helt russisk med repertoir, solist og dirigent. Kiril Petrenko er en mann å merke seg. Usedvanlig lydhør, levende og oppmerksom. Skriv han opp!
