Kulturnyheter

Premiere-CD for ny russiske komponist

Karamanov: Symfonier nr. 22 og 23
Deutsches Symphonie-Orchester dir.: Aschenazy (Decca)

Karamanov_Symf22&23En ny russisk komponist – gjenoppdaget etter tiår i frivillig eksil på Krim. Men ingen ukjent størrelse i det russiske musikklivet. I sine studieår i Moskva ble Karamanov gjort spesiell oppmerksomhet på av Sjostakovitsj som mente at han var en av tidens mest originale og særpreget tonekunstnere. Men Karamanovs religiøse engasjement som han førte inn i musikken han skrev, førte til konflikt med myndighetene. Musikk av ham ble ikke oppført, han mistet stipendier og ble tvunget tilbake til hjembyen på Krim tidlig på 60-tallet. Her har han levd i det ukjente fram til de siste årene og viet sin tid til å komponere. Først i 1991 ble han kjent i vesten, oppført i London og Berlin og det er dannet et eget selskap i Storbritannia for å fremme hans musikk.

Man aner en Arvo Pärt-liknende historie bak dette. Og ikke bare det: ufrivillig mobiliserer man en viss mental edruelighet for visse sider av denne komponisten.

Med denne CD-utgivelsen, som er en verdenspremiere, er det lett å ta innvendingene først. Det vil, si, det er ikke vanskelig å fylle hodet med masse fordommer før en i det hele tatt ha hørt en tone av musikken.

Det er ikke alt som nå velter ut av gjenfunne arkiver eller oppstår av ny kunst fra såkalte nye navn når jernteppet er opphevet og kunstnerne står i kø for å uttrykke seg, den ene mer original enn den andre I grunnen tror ikke vi at ‘alt’ er blitt så meget bedre, det er bare blitt så mye anerledes.

Innvendingrene står i kø. 

Først kanskje fordi det er Vladimir Aschenazy somert pådriver bak dette prosjektet. Mye bra å si om denne verdens mest berømte islending – både som orkesterdirigent og pianist. Men av og til greier ikke han alltid å skille mellom snørr og barter i sitt forhold til sitt gamle hjemland. Hans krav om fullstendig korrekthet til det gamle regimet – at de bare skal være godtatt som helt fra fødselen av viste de riktige holdningene – har rammet mange, ja de fleste, til og med vår egen sjefsdirigent i Oslo-filharmonien Mariss Jansons, som både tillot seg å være første assisterende dirigent for Leningrad-filharmonikerne så lenge orkesteret bar dette navnet (han gjorde til og med CD-innspillinger med det) og som også hadde delvis fast bostad i den gamle tsarbyen.

Slikt har skapt problemer ikke bare blant utøvende kunstnere – også i det miljøet hvor en stor del av Aschenazy‘s forviste og emigrerte landsmenn befinner seg – men også for ham selv. 

Dernest forteller introduksjonen til denne førsteutgivelsen av musikk av Karamanov historier om komponistens sjelelige liv som muligens kan være sanne, men som for undertegnede framstår som ytterst spekulative. Det er mange som surfer på den nyreligiøse bølgen og som ser salgspotensialet i programformulerte svingninger på det metafysiske plan.

Denne komponisten skal ifølge tekstheftet ha fått himmelske åpenbaringer til å skrive sin religiøse syklus på hele seks symfonier i årene 1976-80, med inspirasjon hentet fra de apokalpytiske deler av apostlenes nedtegnelser. Det er de to siste symfoniene i denne syklusen verden blir presentert for her.

Når vi derimot har fått unna innvendingene og vender ørene mot det musikalske, blir saken derimot noe helt annet. Vi har ingen religiøse anfektelser og må bare ta komponistens idemessige engasjement på alvor – som hva det er. Derfor blir overraskelsen udelt positivt, og vi vil rangere denne utgivelsen som noe av det viktigste som har skjedd CD-fronten dette året.

Visst kan klangene flyte tett og tutti-effektene nærmest stå i kø. Men den tyrkisk-ættede Krim-fødte Alemdar Karamanov har atskillig å si. Musikken har styrke og kraft, den er også tonal uten å virke klisjemessig. Original, bevares. Dette er ingen symfonier i sonateklassisk forstand. Derimot eier de en helhet som viser at han mestrer det symfoniske formatet. 

Orkesterbesetning og tonalitet vil kanskje låte svært tradisjonell for de fleste modernister. Dette er neppe nyskapende musikk, hvis man bare holder seg til det formmessige. Men det er ingen dekreter kommet i vest om modernistisk nødvendighet – og det skal vi være glad for. 

Med sideblikk på diskusjonen om figurativ kunst, må det også være lov å si at man må ha lov til å sette pris på musikk som skapes i dag – og som kanskje inneholder tonale elementer og tradisjonell orkesterbesetning.

Man kan ikke være upåvirket av mannens religiøse engasjement, særlig ikke ved å høre den 23. symfonien benevnt Jeg er Jesus. Musikeres engasjement behøver ikke nødvendigvis være noen dårlig sak (hverken Richard Strauss’ Metarmofoser over et sønderbombet Tyskland eller Penderecki’s Threnos til minne om Hiuroshimas ofre er akkurat dårlig musikk), så lenge budskapet ikke kommer i veien for det musikalske. Her merker man som i musikken av Pärt og Tavener, at hans relgiøse overbevisning forsterker det han har å fare med. Og det er slettes ikke så rent lite.

Bare man slipper å folde hendene i annet enn ydmykhet overfor komponistens musikk, burde man opppleve rike stunder i selskap med Karamanovs musikk. 

Karamanov er et navn vi vil høre mere av i tiden framover. Han framstår som en av de betydeligste forbudte komponistene fra det gamle jernteppeland.

Kanskje Decca med dette har funnet et sidetema for sin suksessfulte Entartete Musik-serie: komponister som ble bannlyst eller tilsidesatt av det gamle regimet i Øst-Europa?

Sjekk også

Brynjar Hoff

Dette er litt av et kjempeløft, en utgivelse av en boks med ni CD’er, alle …

Spektakulær musikk fra Oslo-filharmonien

Petrenko vil avslutte sin tid som sjefsdirigent i Oslo med å spille inn verk av …