Oslo Konserthus 13.11.2003 Mahler: Symfoni nr. 9, Oslo-filharmonien dir.: Andre Previn
Festlig er et ord en ikke skal bruke om denne symfonien. Tonene og dramaet i den fortsetter å leve lenge etter konserten. Det er musikk og en framførelse som tar virkelig tar i deg og ikke lar deg i fred etterpå.
Mahlers niende er en klart dyster symfoni. Innledningsvis slår tunge slag i sørgemarsjtempo fast et tema som ikke forløses med spensten og rytmene i den halvt abrupte annensatsen. Det hele ender med en lang sang i sistesatsen, en sitter der fjetret, fullstendig naglet og musikken taler direkte.
Det er her grepet med denne symfonien sitter slik den ble framført i kveld. Nerven og tilstedeværelsen var så avgjort til stede og gjorde sitt til at fjerdesatsen fikk så talende kraft. Musikk kommuniserer, her talte den til oss. Uten patos og ekstragavanser og vi skjærer unna enhver tolkning og det komponisten måtte ha skrevet over partituret, slik ettertiden vil ha tolket det om hans ekteskap og livet som han nå innså kanskje nærmet seg mot slutten.
Andre Previn skal ta Oslo-filharmonien med seg på en ukeslang tur til Tyskland med denne symfonien. For ikke så mange uker siden tiltrådte Mariss Jansons sin nye sjefsdirigentjobb ved Bayersk radios symfoniorkester (‘Tysklands beste orkester utenom Berlin’). Samtidig fikk hans innspilling av den niende symfonien med Oslo-filharmonienen tysk utmerkelse.
De konklusjonene mange kan dra av dette vil vi her unnlate. For den nye sjefsdirigenten har ingen prestisje i å vise at han mestrer Oslo-filharmonien i Mahlers niende like suverent som den forrige. Vi må heller si at det er Oslo-filharmonien som mestrer denne symfonien fullt ut. Lagt i hendene på en Andre Previn får orkesteret spille ut og vise hva det er godt for.
Litt tuslete gammelmann kan han virke når han kommer inn på podiet. Men når musikken starter er han en trollmann, her tar han tak og viser hvilken suveren mester han er.
Høydepunktet for meg sto i kveld i tredjesatsen. Burleske rytmer og nesten tøylesløs galskap forente seg i en nesten kakafonisk avslutning hvor tempo og presisjon var så absolutt på høyden. Med en slik kraft i tredjesatsen kunne sistesatsen tone ut og få direkte kontakt med oss.
Sesongens konsertopplevelse til nå. Måtte orkesteret bare beholde nerven på sin ukeslange tur til Tyskland.
|
|
|
