Bjørn Aamodt: Anchorage dikt Gyldendal 1997
Bjørn Aamodt er blitt kalt den ‘siste virkelige arbeiderdikteren’. Ved siden av en så lite prosaisk tilværelse som skiftarbeider på Kværners mekaniske verksted på Loenga i Oslo er Bjørn Aamodt også en ordkunstner av betydelig format.
Skjønt, hva er forskjellen? Er det ikke nettopp det som er det levende ved diktene hans, så ekte i språket, så tilgjengelig og totalt blottet for postmodernistisk vis-vas? Så direkte og talende at de tar oss med på en opplevelsesrik reise? Nettopp fordi han står så trygt forankret i en virkelighet som knapt mer er en virkeliget: industriarbeideren i Oslo?
Bjørn Aamodt er en fæmælt, beskjeden poet. Han stormer ikke akkurat mediene ned med sitt budskap eller utspill. Stille står han og resiterer sine dikt på et ennå levende Vika-mål, på ‘industriarbeidersk’, et språk som snart er historisk i Oslo.
Denne uke fikk han Gyldendalprisen for 1998. Han er innstilt til Nordisk Råds litteraturpris.
Anchorage er hans femte diktsamling. Som tittelen antyder, sjøen, reisa og verden bakenfor er universet hans: “…Blåmyra, Lofotveggen, Besseggen, Lydveggen, Røst.” I korte suggererende strofer skaper han bilder og får leserens fantasi til å vokse videre: “Bort heter skuta…”
Vi trenger ingen forklaringer eller åpenbaringer, ordene har kraft som de er der han “… har sett bokstavene vandre øst over snøskimrende ark, skjære seg gjennom ørkensand i Suez med blendende lyskaster i baugen,…” med “…slitt arbeidshanske.”
Det er poesi av uvanlig styrke som stiger fram mellom permene i denne diktsamingen. Hverken sjømannsdikt eller proletar-fortellinger, slikt har lett for å bli en forslitt frase. For det er en uvanlig tyngde i hans dikt, en prisvinner verdig.
