Prokofiev: Symfoni nr. 6, Lieutnant Kijé – symfonisk suite*, Kjærligheten til de tre appelsiner – symfonisk suite
Bergen Filharmoniske Orkester, Andrei Bondarenko – baryton*, Andrew Litton – dirigent
BIS-1994 EAN 7318599919942
Prokofievs sjette symfoni er en slags lillebror av den femte. De er skrevet i noenlunde samme periode, under og umiddelbart etter den andre verdenskrig. Men de skiller seg på et viktig punkt: Prokofievs femte symfoni er hans mest populære og mest spilte symfoni ved siden av den første, mens den sjette lever et liv mer i skyggen. Det er lite å finne av den lette og sjarmerende enkle eleganse vi finner i den første symfonien.
Det er en ‘tung’ symfoni selv til Prokofiev å være. Massive dissonanser kjemper om plassen mellom hans ofte bitonale tonerekker. Men det er også en symfoni å bli besnæret av, stor i formen gjør den et mektig inntrykk. Sånn sett står den ikke langt etter den foregående femte. Det var også det siste verket komponisten opplevde å ha suksess med før han døde i 1953. Kort tid etter urframføringen i 1947 opplevde han sammen med Sjostakovitsj, de to ledende sovjet-russiske komponistene, å bli offentlig fordømt for å skrive ‘borgerlig formalistisk’, et uttrykk som for oss i dag låter omtrent helt nord-koreansk.
Det kunne være et visst poeng for de strenge partibyråkratene å bruke et slikt uttrykk for noen av Prokofievs tidlige verk, og da i første rekke operaen Kjærligheten til de tre appelsiner. Denne operaen fra tidlig på 1920-tallet kan sies å være sterkt surrealistisk, noe ikke minst tittelen tydelig antyder. Musikken er frodig og full av påfunn. Dessuten peiser han på med kraftige uttrykk, bare de feite avslutningskkordene i marsjen fra denne operaen viser dette.
Operaen er mye spilt og det er herlig å oppleve dette frodige kaoset av tette akkorder og toner som løper i kryss mot hverandre i forskjellige toneslag. Orkestersuiten er noe av hans mest spilte musikk, den berømte marsjen er allemannskjent.
Musikken til filmen om løytnant Kijé er også av hans mest populære og spilte. Den er klart mindre ekstrem i uttrykket enn Kjærligheten til de tre appelsiner, men den eier sjarmerende og tiltalende sider som har gjort den svært populær.
Jeg vet ikke hvorfor man har valgt å sette en relativt ‘tyngre’ symfoni sammen med musikk som er sprelsk surrealistisk og nesten romantisk sjarmerende når Bergens-filharmonien igjen har valgt å gi ut musikk av Prokofiev på CD. De har tidligere bak seg hans Symphonie Concertante samt den opprinnelige cellokonserten, en utgivelse fra 2008. De har også bak seg friske innspillinger med Stravinskij og Rachmaninov.
Orkesteret har tidligere gjort oppsiktsvekkende innspillinger er Johan Svendsen og Johan Halvorsen, musikk nesten er ukjent i dag. Her har de pløyet vei for en slags nyrenessanse av to av våre største komponister. Alt dette gjør at orkesteret står i en særstilling all den stund det er også et av de mest innspilte symfoniorkestrene i verden i dag med hele tre plateselskap som sloss om å gi ut CD’er med dem.
Denne innspillingen er på svenske BIS og det alene garanterer for utmerket lyd.
Uansett er Prokofiev noe å fryde seg over og orkesteret sparer på ingen måte på virkemidlene i denne friske musikken!
