Prokofiev: The Gambler (Spilleren)
Sergei Alexashkin (Generalen), Liubov Kazarbnovskaja (Paulina), Vladimir Galuzia (Aleksey), Elena Obraztsovba (Babulenka)
Kirov-teatrets kor og orkester dir.: Valery Gergiev Philips 454 559-2
En helaftens opera basert på en Dostojevskij-novelle? Hvordan er det mulig å omskape monologer og lange dialoger til et musikkdranmatisk språk?
Spilleren er et ungdomsverk. Det er Prokofievs andre fullførte helaftens opera, og hans første modne i genren. Frisk og radikalt i tonespråket, skrevet i 1916, med musikalske fraser hvor vi kjenner igjen konturene av hans neste operaverk, den mye spilte Kjærligheten til de tre appelsiner. Selv om dette ikke er noen burlesk commedia dell’arte opera, er det likevel nok av likhetstrekk. Det musikalske språket flyter lett og lekende, og selv om konversasjon og tale skal omskapes til en musikkdramatisk helhet, kjeder vi oss ikke. Det er komponistens nesten filmatisk evne til å få undertekstene og emosjonene fram i musikken som gjør at dette blir et levende verk.
Det er et enormt verk. Hva tenker en ung komponist på når han skriver en opera i fire akter for 29 solister og stort orkester, uten mulighet til å få det oppført i et hjemland som var svanger med revolusjon og borgerkrig? Kraften i Prokofievs musikkspråk holder dette verket oppe og han viser at i musikkdramatikk er selv ikke lange dialoger noe hinder for å skrive opera. Hvorfor forsøkte han seg ikke på Ibsen?
Kirov-ensemblet og dets energiske leder Valery Gergiev har neppe brøytet ny mark med denne innspillingen. Spilleren har gjennom flere år vært Prokofievs kanskje mest spilte opera ved siden av Kjærligheten til de tre appelsiner. Men noe sært må vi innrømme at det er med handling fra casino-miljø og med et musikalsk uttrykk som baserer seg på undertekster hos personene i handlingen.
Som vanlig låter Kirov-ensemblets orkester og solister uten lyte. De tar godt vare på det friske og sjarmerende i Prokofievs ungdommelige musikkspråk. Valery Gergiev lar orkester og solister slippe seg helt løs i den avsluttende casino-scenen. Resultatet blir spenstig og fengslende.
En utsøkt fordel med denne nyinnspillingen er at Kirov-ensemblet for en gangs skyld har valgt å fravike sin praksis med forestillingsdopptak. Denne er ‘studio’-innspilt – og Gud bedre! – tatt i betraktning all den gulvstøy selv ikke digitale filtre kan trylle vekk fra det ærverdige Marinskij-teatret, er vi lykkelige endelig en gang over å nyte Gergiev og hans ensemble uten sjenerende bakgrunnstøy.
