Proms

Oslo Konserthus 5.4.2002 Schubert: Rosamunde ouverture, Haydn: Trompetkonsert, Beethoven: Symfoni nr. 5, Oslo-filharmonien, Jan Fredrik Christiansen – trompet, dir.: Heinz Wallberg

Nærmere en Proms-konsert – populærkonsert med klassisk musikk – går det neppe an å komme. Her var det tatt for seg av utvalget på bredeste hylle – og det satt. Fra Schubert gjennom en renskåret trompetkonsert til et kraftig sluttpunkt med Beethoven gjorde det inntrykk for et publikum som riktignok ikke i sin jubel løftet taket på Oslo Konserthus – som man av og til kan ha følelsen av i Albert Hall i London – men som lot sin begeistring mer enn tydelig til kjenne.

Heinz Wallberg kom inn som erstatter for sykdomsrammet dirigent for andre gang i år. Sist han besøkte oss var i februar med Bruckners femte symfoni. Utvilsomt er det Bruckner som han gjør størst inntrykk med – her må han regnes som en virkelig kapasitet – men med det rette orkesteret mestrer han å feste grepet. Som på denne konserten. Det er helt tydelig at det er god kjemi mellom Wallberg og Oslo-filharmonien. Han er en av de få dirigenter som med enkle midler og få fakter får orkesteret i tale, og får gjensvar med et orkester som spiller seg opp til de store høyder.

Schubert er elskverdig musikk og Haydn har i sin trompetkonsert heller ikke grepet for dypt ned i sekken da han skrev den på slutten av 1700-tallet. Dette er toner de fleste vil kjenne igjen, og det er ikke å ta for mye i å si at denne er den mest spilte trompetkonserten som eksisterer i den filharmoniske litteraturen.

Det er også den første konserten for en ‘moderne’ trompet, riktignok ikke med ventiler som i dag men med klaffer som i et treblåserinstrument. Stor var nok forbauselsen blant publikum i 1796 da man for første gang i historien hørte en trompet spille kromatiske løp. Dette var noe annet enn tidligere tiders naturtrompet!

Oslo-filharmoniens førstetrompetist Jan Fredrik Christiansen var solist i en ren og eksempelarisk framføring. I partituret lar Haydn solisten ‘hisse’ opp orkesteret til større tempo og engasjement. Dette skapte en fin balanse mellom solistinstrumentet og orkesteret, noe som ble fint utnyttet av solist og dirigent.

Vi var full av bange anelser da Heinz Wallberg lot orkesteret riktig ‘hvile seg’ ut i førstesatsen til Beethovens femte symfoni, Sjebnesymfonien. Men i mangel av den rytmikk og strenghet vi følte i åpningen med det berømte totaktersmotivet lot han orkesteret bygge seg opp til en praktfull avslutning. Det var her vi bokstavelig talt følte at Oslo Konserthus ble for lite.

Men Oslo-publikummet er tross sin begeistring preget av distansert nordisk kjølighet. Likevel sto i jubelen bokstavelig talt i taket i Oslo Konserthus i går. Takk for opplevelsen!