Oslo Konserthus 21.11.2002
Valen: Kirkegården ved havet, Lindberg: Klarinettkonsert, Thorkell Sigurbjörnsson: Diafonia, Olav Anton Thommessen: The Second Creation, Sibelius: Symfoni nr. 7, OSLO-FILHARMONIEN , Kaari Kriikku – klarinett, Håkan Hardenberger – trompet Dirigent: Vladimir Ashkenazy
Tirsdag i neste uke står Oslo-filharmonien på podiet i Philharmonie i Berlin, hjemmehulen til Berlin-filharmonien. Denne ukes konserter var en gjennomkjøring av det programmet de skal framføre i Berlin. Konserten der vil inngå i det gedigne Magma-arrangementet, som allerede i dag skrives om i tyske aviser (Die Welt) som en gigantisk Norges (og Oslo-)reklame.
Det er nordisk samtidsmusikk som står på programmet i Berlin, og i Oslo fikk vi presentert verk av norsk, finsk og islandsk opphav. Om Sibelius’ syvende symfoni er et verk i kategorien ‘nordisk samtidsmusikk’, skal være uvisst. Men i tid ligger det ikke mange årene mellom det og Fartein Valens Kirkegården ved havet.
Det var på en måte disse to verkene som dannet hver sine søyler ved denne konserten. Ledet av en ytterst rastløs Vladimir Ashkenazy fikk vi Valens naturmystifiserende tolvtoneverk framført med sine lange horn- og cellopartier. Overbevisende, intenst i sin noe tynne orkestering og et verk på vei til å bli et av norsk musikklivs klassikere.
Islandske Thorkell Sigurbjörnssons Diafona var et overraskende sympatisk verk. Magnus Lindbergs relativt nye klarinettkonsert overrasket desto mer. Vi har vært vant til å høre litt av hvert fra denne nye finske kometen på den internasjonale komponisthimmelen. Men her var han overraskende moderat i sitt tonerpsåk, hørte vi en treklang? Stor lykke gjorde Kaari Kriikku – som urframførte dette verket i september – med sin så å si fysiske framføring av verket. Svakt kunne vi også av og til bli minnet om Benny Goodman.
Olav Anton Thommessen eksperimenterte med grupper av musikere plassert under podiet, i losjene og i publikumsplassene bak orkesteret. Her dukket også solisten Håkan Hardenberger opp og skred siden ned til vanlig solistplass under konsertens gang. Et verk fullt av intensitet og med spennende bruk av slagverk hvor de syv utøverne på de godt spredte slagverksinstrumentene skapte godt driv verket gjennom. Det skal bli spennede å se hvordan de får det til i Philharmonie, men så er denne salen heller ikke så ulik Oslo Konserthus i form.
Etter denne kraftinnsatsen ble det godt å hvile ørene til Sibelius’ symfoni som egentlig bare er bygget over én eneste noneakkord, dens spenning og avsluttende oppløsning. Han skrev dette verket som et av de aller siste han gjorde, ennå ikke fylt seksti år. Så absolutt tonalt, hverken bitonalitet eller atonalitet å merke – men likevel nyskapende. Spennede musikk!
Lykke til i Berlin!
