Nils-Øyivind Haagensen, “Det radioaktige”, Cappelen 2001
Haagensen har tidligere gitt ut poetiske tekster og hans befatning med poesi skinner i høyeste grad igjennom i romanen “Det radioaktige”. Det er knappest én dialog som er realistisk og de fleste av karakterene er absolutte og absurde i sine livsvalg.
Romanen handler om en kvinne som vil lage en film. Hennes ønske er å feste “engangsbevegelser” til film og hun oppsøker sine nærmeste venner for å filme dem mens de prater om barndom og nåtid. Etterhvert tar dramatikk over for intervjurollen og kvinnen blir konfrontert med engangshendelser i sitt eget liv mens hun filmer andres. Personene i filmen og i hennes egen historie møtes i denne boka i en blanding av tilbakeblikk, skiftende synsvinkler og kontemplative skildringer. En far har en gang stukket fra
familien for å vandre rundt omkring uten åha en bestemt endestasjon, men han blir tvunget tilbake når den voksne sønnen blir hardt skadet under en skuddveksling. Den samme stemningen som i “Paris, Texas” der en far kommer tilbake, dukker opp i de passasjene der den forsvunne far forteller om sitt liv.
Selve rammen eller historien viker unna for karakterenes dveling ved nåtidige og fortidige øyeblikk. Det er akkurat i disse dvelende øyeblikkene at Haagensen berører intime og velkjente eksistensielle situasjoner på en beundringsverdig måte. Poesi og prosa møtes her i et skjÊæingspunkt som gjør det verdt å lese boka. Særlig tittelen “det radioaktige” blir fascinerende via den forsvunne faren. Han vandrer alene og det radioaktige for ham er stemmer som dukker opp ” ... i stillhetene. Stillheten i hodet, stillheten i
hjertet, stillheten i hele kroppen.” “Jeg pleier å si at radioen er en vrengeside av oss selv. Jeg pleier å si at hukommelsen er frekvensene, og minnene, alle minnene er kanaler.“
