Ramsalt

Jon Michelets sjømannsbok er en fulltreffer. Det er en fortelling som oppsummerer hans lange og suksessrike forfatterskap. Vi har aldri, tross Orions belte, Jernkorset og andre suksesser, fått en så levende og frodig skildring fra hans hånd som dette. Her har vi Jon Michelet i sin essens, dette var verdt et førti år langt forfatterskap å vente på.

Og det er ikke slutt med dette. Denne boka er bare første del av planlagte tre. Andre bok er varslet å komme allerede til høsten.

Vi følger en gutt fra skogene i Østerdalen. Han går til sjøs som omtrent da den andre verdenskrig bryter ut i 1939 og vi følger ham og båten over verdenshavene til langt utover høsten 1940.

Jon Michelet er selv gammel sjømann. Han har også jobbet som bryggesjauer. Han har hentet ut mye av sin erfaring og opplevelser fra denne tiden i boka. Det ser vi ikke minst i språket. Det er ramsalt og rett fram. Bare hovedpersonen, ungutten fra Østerdalen, opptrer noenlunde ‘møblert’.

Med denne boka har han endelig fått anledning til å skrive ut fra hjertet, bruke de formuleringene og det språket som han pga. ‘korrekte direktiv’ var ute av stand til tidligere. Her legges de i munnen på alle de sjøfolkene vi treffer i fortellingen. Og ingen kan klandre forfatteren for at sjøfolk nettopp snakker som de gjør eller ikke akkurat opptrer etter Kvinnefrontens normer for korrekt språkbruk.

Dette er ikke den første boka fra hans hånd med sjøfolk som tema. Han har særlig vært opptatt av krigsseilernes situasjon som er hovedtemaet i denne trilogien.

Boka er denne høstens store suksess i den norske bokverdenen. Det er ikke vanskelig å se hvorfor. Sjøen og sjøens menn har alltid stått oss nordmenn nære. Så å si alle har en sjømann eller fler i nærmeste familie. Så og si alle har vært ombord i en båt, om ikke på jordsomseiling så være seg en ferje på Vestlandet eller snekke ute på fjorden til å dorge makrell.

Sjølivet ligger på en måte i blodet vårt. Dette er en del av forklaringen. Ta da med at Jon Michelet skriver på sitt aller beste. Det er ramsalt, rett fram og spennende. I tillegg er han dyktig til å dandere fortellingen med datidens handlinger som da skutas gnist daglig kommer med meldinger til mannskapet om krigens gang, først i Norge, siden på de andre store kamparenaene. Hovedpersonens dagboksføring og gnistens meldinger danner grunnlag for forfatterens egne kommentarer til verdenssitusjonen og krigen. Et godt grep!

Dette er en eventyrlig sjømannsfortelling. Her kjenner du lukta av lasterommene, svetter over tropenes støv og hete og fryser infernalsk i den våte kulda i livbåten utenfor Island. Du kommer nært innpå flere av personene i handlingen. Noen er tegnet inngående og står fram med saft og humør. Historiene er levende og frodig fortalt. 

Det er symptomatisk i høstens bokhøst at tre av det forrige århundrets store spenningsforfattere i år kommer med bredt anlagte romaner som skal skildre det forrige århundret, Ken Follett med sin brede episke skildring av århundret og Jan Guillou med fortellingen om de tre Bergens-brødrenes opplevelser. Jon Michelet legger dette inn i den rammen som står oss nordmenn nærmest: sjømannslivet.

Det er en stor roman. Vi gleder oss til fortsettelsen!