Bach: Brandenburgkonsertene 1 – 6, Concerto Italiano, dir.: og cembalo: Rinaldo Alessandrini, naïve OP 30412
En rå, upolert og heftig versjon av Brandenburgkonsertene kan Rinaldo Alessandrini og hans italienske musikerkolleger by på. Dette er en innspilling som bringer temperaturen opp.
Faktisk er denne innspillingen så bra at den vekker minner mange tiår tilbake. Tankene går tilbake til den tiden da man med den første sommerjobbens klirrende mynt i lomma gikk inn til Kjell Hillveg på Karl Johan og kjøpte seg sine første eksemplarer av disse konsertene. Nyfikenheten var enorm og det man opplevde med disse konsertene første gang man hørte dem, kan faktisk gjenoppleves med disse nye innspillingene.
Det var Rinaldo Alessandrinis cembalospill og ikke minst den voldsomme gjennomføringen av cadenzen i den femte som først fikk assosiasjonene i gang. Men sakte kommer krypende den gode følelsen av å høre musikk du har hørt tusen ganger før men likevel er nyskapende. Dette er musikk som gjør noe med deg.
Det er først og fremst forrykende spill. Hør bare på den tredje konserten, her går det mer eller mindre over stokk og stein. Du får som tilhører problemer med å trekke pusten innimellom! Eller de rått skurrende hornene i den første konserten. Visst er det upolert, men det er heftig!
Innspillingen er foretatt så nær det som kan tenkes å være originalen som mulig. Også instrumentene er søkt holdt slik de skulle være, eksemelvis violini piccoli i den første konserten, en mindre type fiolin som skaper en litt sprøere og lysere tone enn vanlige fioliner. På denne måten unngår man en velpusset estetisk vakker versjon som vår tid er så full av. I stedet får vi disse konsertene rått tilhugget.
En liten artighet er lagt til her, Sinfonia-satsen fra kantaten Ich liebe den Höchsten von ganzem Gemüte BWV 174. Som man hører er den så å si identisk med førstesatsen i den tredje Brandenburger-konserten bare med en annen instrumentbesetning.
Rinaldo Alessandrini står for et utmerket cembalospill. Han er en dirigentpersonlighet som publikum her hjemme er blitt godt kjent med etter hans gjennomføring av Julius Cæsar i operaen forrige sesong. Men han har gjestet oss før med sitt Concerto Italiano på kammermusikkfestivalen i Oslo.
En medfølgende DVD-CD dokumenterer innspillingene og det slitsomme og nitidige arbeid som ligger bak. Illustrerende og full av opplysninger om hvordan det er å være italiener og forholde seg til Bachs mer ‘matematiske’ musikk. Et annet sted kommer Alessandrini inn på at sannsynligvis skrev Bach langt flere konserter i sitt liv enn de vi kjenner til i dag. Men de må ha gått tapt underveis.
En utvilsomt vinner blant årets CD’er!
