Dmitri Sjostakovitsj: Symfoni nr. 13 ‘Babij Yar’
Gøteborgsymfonikerne, dir.: Neeme Järvi (Deutsche Grammophon)
Sjostakovistsj‘ trettende symfoni var ikke akkurat den mest populære han skrev. Urframførelsen i 1962 ble nærmest forbigått i stillhet. Styresmaktene hadde et dilemma: Sjostakovitsj var for alvor blitt kjent i verden etter brakturneen han og Rostropovitsj hadde i USA i 1959. Samtidig var han russisk komponistsliv grand old man. Men når mannen ikke er politisk korrekt nok og tillater seg å tonesette fem dikt av Jevtusjenko som avgjort er på grensen av det tillatte, velger regimet det stille press og den øredøvende taushet.
Det vil si, helt taust kunne det ikke gå for seg. Et radioopptak av annengangsframførelsen fra 1965 med Moskva-filharmonikerne og Kondrashin eksisterer og kom allerede på 60-tallet ut på plate i vest.
Symfonien har fått navn etter diktet om Babij Jar, ravinen i Ukraina hvor nazistene lot myrde tusenvis av jøder. Jevtusjenko besøkte stedet ved markeringen av 20-års dagen i 1961 for massakrene og publiserte et dikt umiddelbart etterpå. I innhold er det et anklageskrift mot all antisemittisme, også de sovjetiske styremaktenes noe lunkne holdning som gjorde det mulig for en viss grad av antisemittisme å florere.
Sjostakovitsj ville først gjøre en kantate over diktet, men fant også andre dikt av Jevtusjenko han ønsket å inkludere og resultatet ble den trettende symfonien, skrevet for fullt symfoniorkester, bass og mannskor.
Den trettende har lenge vært langt svakere representert i katalogene enn Sjostakovitsj‘ øvrige symfonier. Full rettferdighet er ikke blitt ydet dette verket, som er den siste av de ‘store’ symfoniene han skrev. Det inntar også en riktig plass i hans syklus av kor-symfonier med programmatisk innhold: Symfoni nr. 11 (Året 1905), symfoni nr. 12 (1917) og peker fram mot den fjortende som mere er en sangsyklus med dikt skrevet av tyske og franske diktere i lys av den første verdenskrigs redsler.
Men når Gøteborg-symfonikerne kommer med denne innspillingen, overgår den langt den tidligere referanseutgaven – Haitink‘s og Concertgebouw-orkesteret kanskje noe uengasjerte innspilling fra 1984. Men selv denne var av langt annet friskhet enn Kondrashin’s noe langtekkelige versjon fra 1965 som kjedeliggjorde sentrale deler av verket.
Der er imidlerid når man hører Neeme Järvis briljante innspilling med Gøteborg-symfonikerne at man oppdager hva denne musikken er verdt. Her er det et riktigere forhold, og interessen holdes oppe hele veien. På intet tidspunkt tillater Järvi seg å falle ned i slavisk spekulativ melankoli selv om både tekst og musikk lett inviterer til slikt. Han styrer godt unna de svakhetene som preger Kondrashins innspilling og ivaretar også Haitink‘s tekniske og spillemessige brillians.
Men det er altså noe mer. Gøteborg-innspillingen vil bli referansen for Sjostakovitsj‘ trettende fordi orkester og dirigent makter å holde den dramatiske spenningen oppe hele veien uten å forfalle til det søtladne og sentimentale. Dette kunne ikke være mulig uten orkesterets eminente musikerhåndtverk. Dessuten hører det med at opptaker er gjort i Gøteborg Konserthus, et av verdens akkustiske underverk. Vi ville glede oss til å høre våre egne Oslo-filharmonikerne på konsert eller i opptak derfra – og kanskje, kjære EMI, burde det være en idé under overveielse (selv om de lydmessige grunnforholdene i Oslo Konserthus har tålt store og positive forbedringer de siste to årene). Gøteborg ligger tross alt ikke mer enn noen timers kjøretur unna…
Men altså Gøteborg-symfonikerne, et orkester vi uten videre vil sidestille med vår hjemlige juvel av symfoniorkester. Det er ikke uten grunn at Deutsche Grammophon de to siste årene har stilt dette orkesteret i front på sine nyinnspillinger. Vi har ennå den eminente innspillingen av den komplette Peer Gynt-musikken i øret, Deutsche Grammophon’s bidrag til Grieg-året med røstene av våre nasjonalklenodier Wenche Foss og Toralv Maurstad på opptaket.
Det er fint for Norden at vi kan presentere flere symfoniorkestre som holder topp internasjonalt nivå, og som verdsettes ute i den store verden. Føy på 1-2 av finske orkestre som er så heldig at de coache’s av hjemmeavlete dirigenter, vil vi få et representativt bilde av nordisk symfoniorkestre på slutten av 90-tallet.
En av årets viktigste CD-er. Anbefales på det varmeste!
