Kulturnyheter

Renée Fleming

Oslo Konserthus 12.5.2009, Strauss: Avslutningsscenen fra Capriccio, Bruckner: Symfoni nr. 9
Renée Fleming – sopran, Orchestre de Paris, dirigent: Christoph Eschenbach

alle fotos: Kulturspeilet
alle fotos: Kulturspeilet

Verdensstjernene står i kø for å opptre i Oslo for tiden. Søndag var det sirkus Bartoli nede i Bjørvika. I går sang Renée Fleming i Konserthuset og i kveld opptrer Anne-Sophie Mutter med Oslo-filharmonien.

Den fremste klassiske sangerinnen i USA i dag trenger neppe noen videre presentasjon. Renée Fleming står nå på høyden av sin karriere. Hun synger i de største operahusene og lar seg ofte høre på konserter med de fremste orkestrene. Sist sang hun på Barack Obamas innsettelse i Washington og framførte da symbolsk nok You’ll never walk alone. I Oslo presenterte hun Richard Strauss og sang avslutningsscenen fra operaen Capriccio. Hun er med Orchestre de Paris på en nordisk turne som strekker seg fra Hamburg til Stockholm.

120509_jDet skulle være unødvendig å si at begeistringen var stor i går. Det blir krevende å ha en lengre scene fra en opera som første del av en konsert men Renée Fleming kom mer enn godt fra oppgaven. Slik jubel vakte det at hun kvitterte ikke bare med et ekstranummer, men to. Richard Strauss selvfølgelig, hans sanger Zueignung og Morgen, framført med orkesteret.

Renée Fleming er en sympatisk sanger. Hun har en skikkelse som ikke er direkte frastøtende for å si det slik og et smil som både virker ekte og levende. Dermed evner hun å komme på bølgelengde med sitt publikum på en helt unik måte. Dessuten har hun en klar, flott og innbydende stemme. Hun er i utgangpunktet lyrisk sopran men det står ikke i veien for de mer dramatiske partiene og dermed kan en si at Richard Strauss ligger svært godt til rette for henne. Det flyter ikke over av skjønnklang og koloratur – alene, og vi opplever virkelig skjønnhet med et dash alvor i hennes sang. 

120509_Eschenb4I Richard Strauss’ siste opera leker komponisten seg med sødmen og det forgagne i et tema med visse likhetstrekk til både Rosenkavalerenog Ariadne auf Naxos. Paradoksalt nok ble operaen skrevet og urframført midt under siste verdenskrig og man behøver ikke legge annet i det enn at Richard Strauss, som snart ville vende naziregimet ryggen og bosette seg i Sveits, med denne operaen ville komme vekk fra en verden som besto av grusomheter og ødeleggelser. München-operaen hvor operaen ble urframført i 1942 ble også rasert i et alliert flyraid senere. I rollen som grevinnen er også det erotiske sterkt tilstedeværende, noe Renée Fleming klare å formidle til oss på en svært levende og inntagende måte.

120509_tI utgangspunktet ville vi gått ut i fra at tyngdepunktet på gårsdagens konsert ville, uten forkleinelse for Renée Flemings sangkunst, ligge i Bruckners niende symfoni. Det ble det jo også – på et vis. Men man ikke unngå å bli berørt av Bruckner selv om jeg er av dem som ærlig talt må innrømme at han kan bli for mektig og stor. Ikke minst med denne symfonien hvor det ligger så mye symbolmettet i det siste han rakk å skrive før han døde. Symfonien er derfor bare i tre satser og mye kan legges i Adagio-satsen, hvor hornene dør ut og dermed setter punktum for et stort komponistliv.

Det er ikke til å komme forbi at framføringen i går med Orchestre de Paris og dirigent Christoph Eschenbach var av de store. Tuttipartiene satt med kollossale trøkk som løftet oss til nesten grøss i sistesatsen der trompetsignalene som kunne varsle at den sterkt religiøse komponisten kunne ‘se lyset‘ eller få avklaring med sitt lange liv. Spesielt å framheve var den varme strykerklangen i orkesteret. Christoph Eschenbach holdt hele veien oversikten over det mektige stoffet, og hadde god oversikt over de store klangflatene i musikken. Men orkesteret savnet den lille prikken over i’en vi gjerne skulle hatt. Endel upresisheter hos treblåserne skjemmet noe.

Men la ikke våre små anmerkninger komme i veien for hovedinntrykket i å ha opplevd en stor kveld!

Sjekk også

1989

I andre del av det forrige århundret er det særlig to år som for ettertiden …

Jan Guillou begynner dels å kjede oss på vei mot årtusenskiftet

I sin niende bok om det forrige århundret og sin morsfamilie fra Bergenskanten har Jan …