Oslo Konserthus 25.9.2008 Toru Takemitsu: a flock descends into the pentagonal garden , Benjamin Britten: Fiolinkonsert , César Franck: Symfoni d-moll, Oslo-filharmonien, Daniel Hope – fiolin, Kazushi Ono – dirigent
Det var et musikknummer utenom den oppsatte konserten som gjorde størst inntrykk på oss i Oslo Konserthus i går. Daniel Hope framførte som ekstranummer en liten smakebit av Beatles-kjenningen Ravi Shankars originale stykke for indisk originalinstrument (sitar?). Her ble det en rav ruskende og fullstendig vill framføring av et stykke for fiolin som gikk helt ut mot ytterkantene av hva som er mulig å få til for dette instrumentet. Imponerende er et altfor svakt uttrykk.
Det var den engelske fiolinisten Daniel Hope som ble denne kveldens store navn. Hans brennende og intense framføring av Britten’s sjeldne framførte fiolinkonsert traff oss rett i magen. Særlig i den andre satsen møtte han nerven, her traff han oss direkte og ga lys og farge til en konsert som ikke opplever å bli spilt altfor ofte. Og når et begistret publikum ga seg ende over i jubel, kvitterte han med en vilter indisk raga. Imponerende.
Det var japanske Kazushi Ono som dirigerte denne konserten. Den startet med et stykke av landsmannen Takemitsu, Japans mest kjente samtidskomponist. For de fleste av oss er han kjent for å stå bak musikken til Kurosawas Ran i sin tid. Men mye av musikken til Takemitsu er skrevet som ‘vannmusikk’, vakker og lett plopppende musikk som flyter like godt inn av det ene øret som ut av det andre. Riktignok interessant i mange av sine klangkombinasjoner, men i lengden kanskje noe gjentakende og kjedelig.
Kazushi Ono er godt kjent med sin franske musikkarv fra sitt lange arbeid ved franske og belgiske institusjoner, særlig Lyon og Brussel. Fransk-tysk-belgiske Cesar Franck skrev bare én symfoni. Til gjengjeld er den gigantisk og ‘wagnersk’ i formen og schwungende fransk i sin melodiføring. Mellom disse to ytterpunktene strør Cesar Franck om seg med svært gode musikalske poenger i de tre satsene. Det er fristende å assosiere med Bruckner. Begge var orgelutøvere og påvirkningen fra Wagner er mer enn tydelig. Dessuten foretrakk de de helt store formene.
Kazushi Ono var et blidt og sympatisk bekjentskap. Men det var først og fremst Daniel Hope som spilte seg rett inn til nerven hos oss i går. Og det beste sto ikke en gang på programmet, indisk raga med engelsk utøver!
