Hun har nærmest sjokkert bokverdenen med sin friske og åpne stil og har ikke vært redd for å bruke krasse ord. Det toppet seg med boken om arveoppgjøret i familien.
Vigdis Hjorth: Å tale og å tie, Cappelen-Damm 2018, 89 s.
Denne gangen gir hun oss et essay om litteratur. Det kan neppe tolkes som et angrep på noen, kanskje med unntak av enkelte for oss ukjente norsklærere i oppveksten. Men artikkelen er frisk og meget leseverdig. Du blir faktisk i godt humør av å lese henne.
Her skriver hun om Alf Prøysen og Rolf Jacobsen, den ene folkelig, den andre ‘moderne’. Senere Bertold Brecht, Agnar Mykle, Peter Handke og Aleksander Kielland. Hun skriver rett på sak, ikke som Den Store Forfatter man skal lytte andektig til.
Det er slik vi setter pris på henne. Uredd, kanskje litt freidig – men likevel rett på det hun mener og vil fram til. Underveis avdekker hun mange «hemmeligheter» eller ting man kanskje ikke prater for mye om, eksempelvis der hun skriver om Mykle og det han tar opp.
Det som sterkest nedfelte seg hos meg var betraktninger som henledet på skoletida og den ofte bundne «korrekte» tolkningen som lærerne skulle innprente oss når det gjaldt dikt og litterære tekster. Dette er en uting, sterkt preget av autorire forestillinger og bidrar til å drepe en ungdoms lyst til å oppleve noe ved en litterær tekst eller en diktlinje. Her følte jeg meg til de grader hjemme!
