En Rhin-reise – i musikken. Schumann og Wagner kranset denne konsertkvelden.
Vi opplever noen merkelige sammentreff i høst. Vi er en by som lykkelig nok har to full size symfoniorkestere på over 100 medlemmer hver. I høst opplevde vi det ene orkesteret spilte Rachmaninovs Paganini-variasjoner den ene dagen og den andre opplevde vi samme verket med det andre orkesteret.
Oslo Konserthus 13.10.2016. Schumann: Symfoni. nr. 3 ‘Rhinsymfonien’, Wagner: Fra Götterdämmerung – Siegfrieds Rheinfahrt, Trauermusik, Brünnhildes Schlussgesang, Oslo-filharmonien, Marek Janowski – dirigent, Petra Lang – sopra
Det samme gjentar seg nå: i Oslo Konserthus hørte vi i går Schumanns Rhïn-symfoni etter å ha hørt samme verket for ikke så mange dagene siden i Operaen.
Tilfeldig? Ja, utvilsomt. Men dette er et verk som så avgjort tåler å bli hørt flere ganger. Oslo-filharmonien hadde gjort det slik at deres framføring av Schumann ble koblet med utdrag fra Wagners Nibelungen-ring hvor Rhinen har en svært sentral rolle.
Da blir det mere helhet ut av det. Et annet forhold er at de to verkene ikke ligger så langt fra hverandre i tid. Wagner begynte på sin grandiose trilogi omtrent samtidig med at Schumann skrev sin symfoni. Men likhetspunkter i musikken er det definitivt ikke.
På mange måter ble konserten en oppbyggging til den grandiose slutten: Brünnhildes sluttsang fra Götterdämmrung ‘ Starke Scheite’, der hun forkynner verdens undergang, ragnarok, og samtidig forutser at en ny skal oppstå.
Med en solist i en sal og ikke på en operascene opplever vi en nærhet som gjør at den voldsomme anstrengelsen bak framføringen av et slikt musikkstykke kommer klarere fram. Voldsom konsentrasjon måtte til. Det lot seg tydelig avlese i ansiktet på kvelden solist.
Petra Lang har besøkt oss en rekke ganger og alltid gjort et godt inntrykk. Med dette stykket gyver hun løs på kanskje det mest utfordrende og krevende av alt Wagner skrev.
Det gjorde et mektig inntrykk og ble en kraftig sluttstrek for en Rhin-kveld med stigning i programmet.
