Oslo Konserthus 4.3.2006 Wagner: Das Rheingold (Rhingullet), Wotan: Trond Halstein Moe, Donner: Gregg Santa, Froh: Ulf Øien, Loge: Kjell Magnus Sandve, Alberich: Marcus Jupither, Mime: Svein Erik Sagbråten, Fasolt: Carsten Stabell, Fafner: Magne Fremmerlid, Fricka: Ingebjørg Kosmo, Freia: Ingjerd Oda Mantor, Erda: Anne Gjevang, Woglinde: Ragnhild Heiland Sørensen, Wellgunde: Toril Carlsen, Flosshilde: Hege Høisæter, Den Norske Operas orkester, Dirigent: Olaf Henzold

De ikke altfor mange menneskene som var til stede i Oslo Konserthus lørdags kveld fikk seg en opplevelse helt utenom det vanlige. Framføringen av Wagners Das Rheingold ble noe helt spesiell, det ble en begivenhet som Den Norske Opera kan være stolt av og skrive om i gullkantet skrift i sin historie etterpå.
Så å si hele den store rollelisten besto av våre egne sangere. Bare et lite unntak bekrefter at vi er usedvanlig godt beslått med dyktige Wagnerutøvere her hjemme. Det varmer å vite at de eneste vi ikke så var Terje Stensvold som for tiden synger Wotan i Stockholm og Frode Olsen som synger i Fidelio i Marseille, også han sang Wotan i Dresden (Semper Oper) for et par sesonger siden. Men ellers var de på plass, noen også i sine favorittroller som de også synger utenlands. Sist meldte seg Anne Gjevang som nylig sang Erda i Amsterdam.
Å oppføre Das Rheingold kan kanskje føre til hoderysting hos enkelte. Operaen er ment som et lite forspill til hele den mektige Nibelungen-ringen. Selv om den har mange rollepartier, er den noe av det korteste Wagner skrev. To og en halv time er ment som en innledende kveld fra den store mesterens side. Men den er proppet med spektakulære sceneskift, det var med denne operaen Wagner for alvor fikk prøvet sine teorier om ‘Gesamtkunst’ i praksis. I det nybygde festspillhuset i Bayreuth skulle gudene farte ned fra sitt rike til Nivelheim og tilbake og på slutten av operaen skal de vandre på regnbuen inn i Valhall.
Men musikken er på plass. Her introduserer Wagner noen av de mest brukte ledemotivene i hele den femten timers store operasyklusen som kom til å følge. Er man noenlunde kjent med dem, og det var nok de fleste i går, behøver det ikke bety så mye at operaen framføres konsertant. Mye av situasjonene står likevel levende for oss. Dessuten har musikken så levende kraft at den bærer dramatisk nesten i seg selv. Med en konsertant framføring kommer også musikken mye sterkere og nærere til oss.
Det var riktignok en konsertant framføring, men selv uten kostyme og dekorasjon, var det lagt stor vekt på å få luft rundt handlingen. De medvirkende beveget seg hele tiden rundt i rommet og salens alle muligheter ble utnyttet. Podieterassen bak orkesteret fungerte som regnbuebroa til Valhall under avslutningsscenen der gudene med Odin i spissen vandrer inn i sin nye borg. Rekvisitter var tatt i bruk, en noe blek gullring riktignok, men skurken Alberich ble behørig satt i håndjern av listige Loge. Medlemmer av orkesteret tok i bruk ambolter som smeder og smådjevler i det underjordiske. Men det var selvsagt noe framføringen ikke helt fikk til, deres djevelske og skingrende hyl er neppe noe for stemmene til ærverdige musikere. Skuffende var også Tors (Donners) hammer der han splitter tåken rett før innmarsjen i Valhall. En klubbe på en stortromme er ikke slik vi forestiller oss tordenkreftene på det mest voldsomme, særlig ikke ved en slik gudelig anledning.
Men forøvrig ble operaen fremragende ivaretatt i går. Den Norske Operas orkester har jo vært gjennom Das Rheingold før, det var ikke så veldig mange sesonger siden at Den Norske Opera framførte hele Nibelungen-ringen. Men nå i 2006 viste det utvidete orkesteret seg fra en mer enn eksellent side. Ledet av Olaf Henzold framsto det spenstig uten at de store klangpartiene fløt over i hverandre. Til og med de vanskelige messingpartiene, særlig i horn, som det var mange av, framsto med imponerende klarhet og renhet.
Orkester og dirigent må framheves. Men solistene må det også sies sterkt rosende ord om. Som Odin (Wotan) og gemalinne (Fricka) opplevde vi Trond Halstein Moe og Ingebjørg Kosmo. Fint å vite at vi har en flott Wotan hjemme mens andre nordmenn gjør samme rolle i Stockholm! Og Ingebjørg Kosmo i Kirsten Flagstads siste rolle (Soltis Nibelungen-ring) var overraskende og gledelig.
Det nytter ikke å nevne alle men Marcus Jupither som stykkets grimme skurk må også få sine rosende ord. Han gjorde svært mye fysisk av sin framføring, atskillig mer enn det som forlanges til en konsertant framføring. De tre Rhindøtrene ble ivaretatt av Den Norske Operas førstesopraner, Ragnhild Heiland Sørensen, Hege Høisæter og Toril Carlsen. Det er ikke uvanlig å finne tre barbrystete mer eller mindre nakne nymfer ballett-svømmende på scenen i denne operaen. Slik sett kan vi kanskje si at det var atskillig større grunn til å glede seg over det musikalske, som i går.
Carsten Stabell og Magne Fremmerlid var kjempene som bygde Valhall og som utløser det store dramaet ved å være så frekke å kreve lønn for sitt arbeid. Men rosinen i pølsa var utvilsomt Anne Gjevang som dukket opp som selveste moder jord med dyp klang og langsomme formaninger helt øverst i podietrappen.
Det ble en stor kveld med en framføring som gjorde sterkt inntrykk.