Oslo Konserthus 8.9.2005 Richard Strauss: Tod und Verklärung, Sluttscener fra Arabella og Capriccio, Suite fra Rosenkavaleren
Felicity Lott sopran, Thorbjørn Gulbrandsøy baryton, Oslo-filharmonien, dir.: Andre Previn
Kvelden var viet Richard Strauss. Med unntak av det metafysisk anlagte innledningsnummeret kunne vi gjerne si at også denne konserten sto i Mozarts ånd. For de tre operaene, hvorfra vi fikk to sanginnslag og en arrangert orkestersuite, er de operaverkene som i nyere tid utvilsomt kan sies å stå i Mozarts ånd. I særdeleshet den første av de tre, Rosenkavaleren. Så kan vi si at også denne konserten ble preget av 250-års jubilanten.
Richard Strauss har av en eller annen grunn ikke oppnådd samme posisjon her til lands, noe de litt glisne publikumsradene kunne vitne om på denne konserten. Men hans dels elskelige, dels dramatiske musikk er en viktig del av musikkarven og musikkhistorien, noe vi ikke unngår når vi om kort får et operabygg på beina som vil kreve en atskillig større tilstedeværelde av hans musikk enn nå.
Konserten innebar også debuten med Oslo-filharmonien for vår unge sanger Thorbjørn Gulbrandsøy som hadde en slik oppsiktsvekkende opptreden på Oslo Kammermusikkfestival nylig. Den gangen kom han inn i siste time på grunn av Håkan Hagegårds sykdomsforfall. Denne gangen hadde han en aldrende primadonna ved sin side som utvilsomt dro veksler på sin lange erfaring i operafaget, særlig i avslutningsduetten fra Arabella. At duetten derfor ble preget av den iøynefallende forskjellen mellom gammelt og ungt er noe som uungåelig henledet oppmerksomheten på åpningsscenen i Rosenkavaleren. Så kunne man si at dette var en heldig, men kanskje ikke planlagt (?) løsning for programmet denne kvelden.
Men helt heldig var ikke Thorbjørn Gulbrandsøy med sin debut. Han har nok et stykke igjen før han helt kan sies å mestre det store formatet, her var det tydelig at det å opptre med fullt orkester nok ble noe annet enn å sjarmere på en kammermusikkfestival. Men han er en svært ung sanger som vi har grunn til å forvente oss mye av i årene som kommer.
Aftenens trekkplaster var Felicity Lott som kan sies å ha mange år med Richard Strauss på samvittigheten. Men det spørs om ikke kveldens viktigste aktør likevel var den fraværende komponist selv. Richard Strauss levde lenge, nesten helt opp til vår tid. Det er derfor utrolig å forestille seg at hans musikk til Rosenkavaleren er komponert for snart hundre år siden, mens hans symfoniske dikt Tod und verklärung er ennå eldre.
Sistnevnte er en av de komposisjonene som kan sies å være et av de fulle uttrykkene for den symbolske metafysikk på slutten av 1800-tallet, hvordan visjoner og syner møter en ung manns forvirrete og urolige sinn. Men ser man bort fra verkets idemessige basis er det likevel komponistens mesterlige bruk av dramatiske virkemidler og det store orkesterets klangmasser som fascinerer og som redder det fra oppblåst pompøsitet.
Men resten av kvelden var viet det søte og sjarmerende. En kan ikke si annet enn at overgangen til Capriccios innsmigrende musikk ikke var rent liten. Her fikk vi med oss mye, ikke minst sekstetten fra åpningen.
Suiten fra Rosenkavakeren satte punktum for denne konserten. Forførerisk og deilig musikk med sødme og alvor og baron Ochs’ valsesekvenser som det rette trykk. I sannhet var komponisten nærværende!
