Ken Follett: Den Tredje Tvilling, Cappelen
 Dette er en bok som er lite vellykket. Hverken som litteratur eller spenningsroman holder den mål.
Det er trist fordi Ken Follett har tidligere gitt oss storartete opplevelser, som Nålen. Men her er han ute og seiler på kommersens hav og lider det totale havari. En suksessforfatter, javel. Men det hjelper aldri så mye hvor godt du har skrevet før når du misbruker ditt navn og forfatterskap til å produsere slikt makkverk og tanketomt tøv. Han har gitt oss 500 sider med ord, Ord og atter ORD. Side opp og side ned med intetsigende snakk og nesten handlingsløs fortelling. På et tidlig tidspunkt blir du rett og slett lei alle ordene som stabler seg opp foran øynene dine og som hverken har mål, innhold eller beskriver noe essensielt. En spenningsforfatter skal også skrive bøker hvor det er en viss framdrift. Dette savnes også. Alt er sånn passe beskrivende, uten høydepunktene og den dramatiske fortetting som han tidligere har vist at han mestrer så godt. Follett gjør også det utradisjonelle kunststykket å servere pss skurkene og deres intrigante tanker helt i starten av boka. Denne innfallsvinkelen gjør jo at det som kunne bli en viss spenning. bare blir tidtrøyte: når får det unge hvite helteparet mannet/kvinnet seg opp til å sette punktum for 5oo siders tekst? Han greier såvidt å stable to handlingsplan på beina av gangen – men bare såvidt. Dette er skuffende av en forfatter som tidligere har vist et sant mesterskap i å flette historiene inn i hverandre. Kort fortalt: kloning av mennesker som militære forsøk i 60-åra, reaksjonære politikere i USA og den slemme monopolkapitalen. Forsåvidt kunne den ytre handling innby til en viss mening, og det ligger faktisk også mye aktualitet i problemstillingen. Det svært så interessante problemområdet forskningens og den akademiske frihet berøres bare såvidt. Follett sauser det til med meningsløst snakk, og det som for undertegende synes som, unnskyld meg, politiske korrekte holdninger. Her er altså skurkene psykopatiske vitenskapsmenn hånd i hånd med storkapital og CIA/FBI som har reaksjonære rasebestemte drømmer om å innta Det Hvite Hus. Heltene er et ungt hvitt og vellykket par, hun klasker korrekt tennis for å trimme sin korrekte figur og han studerer korrekt jus og er en pen og pyntelig oppdratt speidergutt uten baller, tanker og kraft. Det hele er så damebladroman at du kunne bli kvalm av mindre. Personer uten troverdighet og så sjablonmessig beskrevet at du må lete lenge i amerikanske såpeoperaer for å finne noe så banalt. Det unge hvite paret greier heller ikke det som må stå som et kunststykket: hoppe i høyet så saftene suser og bjellene ringer. Gud sånn vi savnet et frodig erotisk knull på disse fem hundre sidene! Det hele blir i stedet en kjedelig antiseptisk affære, hvor vi også mistenker forfatteren for å skrive korrekt – i forhold til den moralske opposisjonen i USA og forventede opplagstall. Men boka oser av sex. Stygg, lummer og ekkel sex. Ofte på et naivt Romantikk-nivå. Nei, dette var ikke hyggelig lesing. |
|
Kjell Moe
|
|
