 Vetle Lid Larssens ferskeste bok handler om Kabel, en i mange henseender spesiell gutt. En merkelig sykdom har gjort ham blå i ansiktet, og han har tilbragt så å si hele livet innendørs, i foreldrenes hus. Men Kabels isolerthet gjør at han får tid til å tenke over forhold som andre kanskje overser.
En dag forsvinner klokkeklangen fra kirkene i nabolaget på Frogner, etter påbud fra Stortinget, noe som opprører Kabel sterkt. Han starter en kampanje for å få tilbake klokkespillet, og klarer til slutt å møte statsminsteren, en dame med umiskjennelige Gro-trekk. Men til og med statsministeren er temmelig avstumpet, og har ikke videre sans for Kabels idéer.
Kirkeklokkene er selvsagt et symbol på noe som er over oss, Guds død, en metafysisk rest. Men hva gjør man i et samfunn der selv ikke statsministeren er opptatt av det hinsidige? Kabel finner en alliert i Lella, en slags moderne Beatrice-skikkelse, som hjelper ham å realisere seg selv.
Tulipandronningen er en modig og en ærlig bok, som helt på siden av postmodernismens lidenskapsløse, fysiske metafysikk, tør å ta opp ‘de store spørsmål’ og åpne for det mystiske i tilværelsen. Den står i gjeld til flere tradisjoner: Romantikken, eventyret, dannelsesromanen. Typiske romantiske emblemer som går igjen, er blomster, stjerner, og ikke minst blåfargen, og Kabel er ‘den ensomme helt’ i Frogner-forkledning.
Dessverre klarer ikke Lid Larssen å frigjøre seg fra sine litteraturhistoriske forutsetninger på en overbevisende måte. Både tematisk og språklig er Tulipandronningen preget av klisjéer. Og heller ikke på det området som kunne stå som et alternativ til fornyelsen, nemlig fordypelsen, har Lid Larssen noe særlig å bidra med. Boken lever ikke opp til de forventninger den selv gir om en debatt om Guds død og våre grunnleggende verdier i 1990-årene. Det som henger best igjen i denne leserens bevissthet, er de mange stemningsskapende scenene som Lid Larsen tross alt klarer å mane frem: Snedekte Frognergater om natten, lykteskjær over Vigelandsstatuene . . .
Boken er rikt illustrert av Nico Widerberg.
|
