Risør i festrus

 artikkel lagt ut på nettet første gang 28.6.2004, oppdatert 22.6.2015

Nå starter festivalsesongen for alvor. Sommer (forhåpentligvis), lys, varme og hvite netter skaper festivalstemning. Først ute her i landet er Risør.

Den årlige kammermusikkfestivalen i Risør er i gang fra i morgen. Dagene 23. – 28. juni er en seks dagers festrus i sørlandsbyen. Her samles et utvalg av de beste musikerne fra hele verden i intense konserter fra formiddag til sent natt. Blandt publikum summer det på alle verdens språk. Her er det ikke bare de velkjente fjesene fra Aula-fiffen som stiller opp i nye omgivelser, selv om en god del av dem selvfølgelig også finner veien hit.

Festivalen trekker selvfølgelig en god del på at dens kunstneriske ledelse består av verdensnavn som Lars Anders Tomter og Henning Kraggerud. I år er det femte gangen festivalen avvikles uten Leif Ove Andsnes i den kunstneriske ledelsen. Han er verden over identifisert med denne festivalen. Henning Kraggerud har tatt over i hans sted. Men Leif Ove Andsnes preger festivalen fortsatt i stor grad i år som tidligere med sitt nærvær og mange konserter. Det Norske Kammerorkester har tatt over mye av festivalen, både som festival-orkester og administrativt. 

Denne festivalen har oppnådd en særlig status som kanskje den mest intime kammermusikkfestival i Norge. Ja, ikke bare i Norge, festivalen har allerede en status som en av de fremste i verden. New York Times var i 2002 ikke snauere enn at de utnevnte festivalen som en av verdens viktigste ti musikkbegivenheter hvert år. Et bevis for dette fikk vi høsten for noen få år siden. Da måtte festivalen med et utvalg av programmet fra sommeren 2010 ut på en verdensturne som strakte seg fra Oslo, Brussel og London til en ukes konserter i Carnegie Hall i New York.

Det er ikke vanskelig å se hvorfor denne festivalen er så enormt populær. Musikkfestivaler er det overalt nå i sommer og kammermusikkfestivaler med fremragende musikere er det flust av. Men det er knapt noen som kan framvise slik tetthet og atmosfære som Risør. Her er alt i rimelig gåavstand. Byen er i seg selv ikke stor og konsertstedene ligger på et steinkasts – eller for å si, en ølslurks eller en hvitvinszipps avstand. Årstiden er den beste, det er lyst så å si hele døgnet.

Og atmosfæren i en av Sørlandets virkelige perler er helt spesiell. Pollen med småbåtene og de hvite trehusene langs ligger helt sentralt. Ingen larmende biltrafikk og ingen hus over tre etasjer i prangende marmorblank og iskald funksjonalisme. Her er husene av tre, med steintrappene utenfor som vi husker fra våre barndoms år – og treverket er malt i hvitt.

Da hører det hjemme en opplevelse som at vi etter en konsert sent nattestid kommer i prat med en hyggelig gubbe som sitter på benken sin foran alle rosene som pryder den hvite veggen hans. Han er i godt humør og trives, “Her er ingen biltrafikk og det eneste vi hører er naboen som øver på sitt piano”, sier han.

Og det kan trenges de resterende 51 ukene i året. I en uke i juni-juli ser han det ene verdensnavnet etter det andre strene forbi benken sin, og noen av dem gjør sikkert som oss, kaster hyggelige kommentarer og blide bemerkninger over rosene hans.

Vi kan vanskelig tenke oss noe som kan erstatte den intimitet som preger denne festivalen. Daily Telegraph trekker fram det pulserende livet, vennskapet musikerne i mellom og kontakten mellom musikere og publikum. For samværet fortsetter etter konsertene til langt ut i den lyse morgen. Her “gjør alle det med alle”, som man sa om organiseringen av konsertene i Kuhmo i sin tid, den finske festivalen som har dannet mønsteret for blant annet Risør-festivalen.

Og her har vi også det eneste lille problemet som denne festivalen kan framby. Konsertlokalene er ikke av de største, man klemmes og stues sammen så kroppen føles bokstavelig talt mørbanket etterpå. På en konsert måtte vi ta til takke med en plass hvor det var plent umulig å se en eneste musiker for prekestolen var i veien. Men atmosfæren var elektrisk, musikken hørte vi og gjennom ansiktsuttrykkene til de andre tilhørerne fikk vi likevel med oss konserten nesten fullt ut.

Det er leit å si det, men denne festivalen gir ikke noe inntrykk av å etterlate seg noen lokal forankring. Lokalbefolkningen setter ikke sitt preg på festivalen som de kjente fjesene fra Storting, bank- og finansvesen – eller for den saks skyld, Burns klassiske musikkpub i Stortingsgaten i Oslo. Visst setter festivalen Risør på verdenskartet og har uendelig mye å si for byen de to månedene av året den virkelig våkner til liv. Men lokalbefolkningen er det knapt plass til på konsertene. Føler den seg utenfor på grunn av storinnrykket fra fiffen utenfra?

Men et sted gjorde lokalbefolkningen seg i høyeste grad gjeldende. På familiekonsertene var det umulig å ikke legge merke til – og høre – det lokale innslaget. Noen av dem var riktig unge, som vårt bilde viser.

Festivalen er også en stor organisasjon. Mye skjer utenfor publikums oppmerksomhet. Og her er lokalbefolkningen med på å dra lasset sammen med en god del andre frivillige. Likevel må vi ærlig innrømme at vi kunne savne litt mer entusiasme og oppslutning fra det lokale næringsliv.

Det viktigste med en slik festival er likevel musikken og utøverne. Og her er nok av dem i fleng. Her er topp-punktene kontinuerlige og man finner omtrent ikke et eneste svakt øyeblikk.

Frank Zappa gjorde sitt inntog på festivalen for noen år siden. Hans Black Notes ble framført ikke bare en gang, men flere. Og det var Leif Ove Andsnes som førte an i disse framførelsene av den amerikansk-sicilianske-greske rockeartisten, supergitaristen, brobyggeren, ny musikk-søkeren og anarkisten. Bare å høre en av verdens fremste klassiske pianister spille Frank Zappa ville være en opplevelse som hadde fått en hvilken som helst gjennomsnittslig amerikaner med litt begrep om hva som skjedde på 60- og 70-tallet til å gå fullstendig av hengslene.

Eller når du hører den svenske trompetisten Håkan Hardenberger framfører Aïda-fanfarene gjennom en dusj – du hørte riktig, en dusjledning! – med vannsprederen som selve hornet, har du opplevd det meste.

Eller når musikken framføres gjennom elektrisk forsterket ballong!

Men det er særlig konsertene, den elektriske stemningen som umiddelbart oppstår, som er det mest fascinerende ved denne festivalen. Fra første sekund tar musikken tak i deg – og holder deg høyt oppe i timesvis.

Det er her kammermusikken har sin styrke. Den er ikke prangende og utadvendt og gjør lite bruk av utadvendte grep. Tvertimot taler den direkte til deg, ren og naken står musikken fram som den er skrevet. Her kan man ikke skjule seg bak paukevirvler eller tyve førstefioliner, det er musikken ene og alene som er budskapet. Derfor er valg av lokale av fremste betydning for en slik festival.

De fleste konsertene finner sted i Den Hellige Ånds kirke fra 1600-tallet. Det er en trekirke som er laget i korsformen. Det betyr en akkustikk som er nesten mer enn fremragende. Musikken får ikke anledning til å rote seg bort oppe i himmelhvelvingen og surre rundt i nesten evig etterklang. Her får du virkelig anledning til å nyte det du så altfor sjelden hører av overtoner.

Kirken kan også framvise et alterbilde som visstnok skal være laget av en av Rubens elever. Opprinnelig beregnet for Riga, men et skipsforlis førte det til Risør. Kirken har plass til 470 tilhørere som bokstavelig talt sitter midt oppe i viftende fiolinbuer.

Men den idylliske kirken har også sin klare begrensning, først og fremst fordi plassen ikke er mer enn den er. Man sitter trangt for å si det mildt og kroppen kan få en virkelig god omgang juling etter å ha sittet komprimert sammenkrøpet på harde benker halvannen til to timer. Riktignok har Risør både større og bedre konsertlokaler, og ikke minst lokaler hvor man ser og hører atskillig bedre. Men når det gjelder kontakt mellom publikum og utøvere er denne kirken helt unik.

I år er det 25 år siden festivalen første gang fant sted og dette vil prege programmet.

Det er håpløst å nevne alle de som vil spille på festivalen. Men vi kan ikke komme utenom Joshua Bell, Johannes Moser, Martin Fröst, Vilde Frang – og Leif Ove Andsnes som for de fleste framstår som selve kjernen av festivalen. På Hødnebø framføres et eget Erik Bye-program. Også en konsertkveld på Hødnebø vil inneholde toner av Cole Porter og Gershwin. Senere opptrer Tora Augestad og Bugge Wesseltoft her. Vi må ikke minst også nevne festivallederne selv, Henning Kraggerud og Lars Anders Tomter. Kraggeruds nye komposisjon Equinox vil bli framført med tekst av Jostein Gaarder som også resiterer. Det er mange norske navn på årets liste. Dette er bare en bekreftelse på den sterke kvaliteten som i dag preger norsk musikkliv og dets mange fremragende utøvere.

Risør er klar for fem dagers fest.