Pentti Saarikoski, Brev til min kone, Oktober 2001
Ingen ringere enn Dag Solstad har etterordet til denne utgaven i serien Oktobers Nordiske Klassikere. Han innrømmer at det er på hans initiativ at den reaksjonære finnen har fått plass mellom mer tradisjonelle nordiske storheter som Laxness, Strindberg, Bang og Lagerløf.
Brev til min kone er en tekst skrevet i stream-of-consciousness stil og kan vel best beskrives som en reiseskildring/selvbiografi/brev.
Saarikoski var en av Finlands største intellektuelle og en ekspert i klassisk litteratur. Han oversatte Homer, Xenofon og Aristoteles i tillegg til Joyce og Miller til finsk. De biografiske opplysningene Saarikoski sper ut i Brev til min kone skaper virkelig en respekt og en fascinasjon for hans utrolige kapasitet. Han var alkoholiker fra unge år, men klarte samtidig å produsere en imponerende mengde egne tekster i ulike sjangere, han oversatte som sagt noen av litteraturens største verk og han var en markant skikkelse i finsk politikk.
Brev til min kone skildrer en sliten mann som befinner seg hovedsakelig i Dublin og lengter sårt etter sin fjerde eller tredje kone som befinner seg i Helsinki. Noen ganger høres han ut som en liten gutt som lengter etter mor etter noen uker på sommerleir, andre ganger lengter han etter henne som elsker og mann. Saarikoski er blitt sendt bort av forlaget ettersom han blir så avsporet fra skrivingen i Helsinki. Hans driftige engasjement i finsk samfunnsliv gjør det vanskelig for ham å sitte på pub og skrive. I Dublin får han masse tid til å sitte for seg selv på ulike puber for å skrive og drikke store mengder gin. Språket er rått og handlingen springer fra samtidige politiske diskusjoner til tidligere kvinner til den daværende hustru til hans alkoholisme og til hans sviktende helse. Noe av det som er
mest tydelig er at Saarikoski er dønn ærlig. Han skildrer sitt begjær av andre kvinner uten å unnskylde seg i brev til sin kone, og han beskriver sin egen avføring i samme tankerekke som han drøfter Marx og Jesus.
Brev til min kone er med andre ord ikke noe for sarte sjeler, men jeg syntes det var en utfordrende leseropplevelse og en frisk vind i rekken av nordiske klassikere.
