Rolf Jacobsen – kjenner vi ham?

Ove Røsbak: Rolf Jacobsen. En dikter og hans skygge, 464 s., Gyldendal 1998, Hanne Lillebo: Ord må en omvei. En biografi om Rolf Jacobsen, 514 s., Aschehoug 1998.

Rolf Jacobsen må med rette kunne betegnes som en av våre aller største lyrikere – kanskje den største? Samtidig som han regnes som en av pionérene for den lyriske modernismen i Norge, har diktene hans fått en usedvanlig bred appell. De er oversatt til et tredvetalls språk. Nattåpent(1985), som Jacobsen skrev etter at konen døde, er den mest solgte diktsamlingen i Norge i etterkrigstiden.

En Jacobsen-biografi er derfor en begivenhet. Men livet hans var temmelig begivenhetsløst. Med ett betydelig unntak: Han var NS-medlem. Denne siden ved Jacobsens liv har i bemerkelsesverdig liten grad nådd dagens lys. For mange Jacobsen-lesere vil opplysningen komme som et sjokk. Like fullt melder spørsmålet seg: Trenger vi to – det er nesten utrolig at de kom så samtidig – biografier?

Et kjapt blikk på hhv. Røsbaks og Lillebos innholdsfortegnelser forteller oss at vi her står overfor to temmelig ulike tilnærmingsmåter. Hos Røsbak er Jacobsens NS-fortid det tematiske sentrum, mens den av Lillebo snarere betraktes som én episode blant mange i et langt dikterliv. Også undertitlene kan tjene som veivisere for potensielle lesere. Hos Lillebo er tyngdepunket flyttet fra ‘skyggen’ i retning diktene (ord ).

Men hvordan kunne denne beskjedne, lavmælte mannen, han som skrev så vakkert og medfølende om kjærligheten til kona, naturen, de små ting i tilværelsen, hvordan kunne han la seg forføre av nazismen? Begge biografiene belyser de viktigste årsaksforholdene, selv om Røsbak altså vier spørsmålet mer sideplass.

Da krigen kom til Norge i 1940, hersket kaos. Jacobsen, til da aktiv medlem i arbeiderbevegelsen, var skuffet over både Kongens og regjeringen Nygaardsvolds handlemåte. Han mente at Arbeiderparti- regjeringen skulle tatt initiativ til mobilisering langt tidligere. Og merkelig nok øynet han sosialisme i nasjonalsosialismen, han, som i sin arbeiderungdom hadde polemisert mot Hitler og lyttet til foredrag om nazismens vesen.

England hadde faktisk krenket Norges territorialgrenser før Tyskland, under den såkalte ‘Altmark-affæren’. Det tok tid før Jacobsen, som mange andre, skjønte hvem som var venn, og hvem som var fiende. Dessuten hadde han alltid næret en stor skepsis overfor England. Omvendt var han fascinert av Russland, og det var nok av betydning for hans standpunkt at Russland tilsynelatende sto på Tysklands side da krigen brøt ut.

På denne tiden jobbet Jacobsen som journalist under redaktør Zachariassen i Kongsvinger Arbeiderblad. Men Zachariassen ble ansett som for kontroversiell for okkupasjonsmakten. Redaktørposten sto med ett ledig, og det mer enn antydes, særlig av Røsbak, at dette passetJacobsen godt. Jacobsen var da nygift, og stillingen som redaktør innebar både høyere sosial status og bedre lønnsvilkår. Som redaktør var Jacobsen underlagt NS-sensur, og mange av lederne som bærer hans signatur er ubehagelig lesning. Her finner man skarpe utfall mot motstandsfolk og propaganda i kjent nazi-stil. Selv hevdet Jacobsen at han påtok seg redaktør-vervet for å hindre at mer ekstreme krefter fikk kontroll over avisen. Til en viss grad var man nødt til å ta inn nazistoff, mente han, og NS-medlemskapet fulgte automatisk av dette. I egne øyne hadde han ofret seg for avisen.

Etter krigen følger landssvikerdom og soning i arbeidsleir i tre og et halvt år. Jacobsen når et nullpunkt i livet. Men gradvis finner han et nytt tros- og livsgrunnlag, i katolismen, og derfra går veien til en sakte gjenoppbygging av dikterkarrieren. Denne perioden i Jacobsens liv, hvordan han nedbrutt, adskilt fra kone og barn, ribbet for alt, sitter på knærne i en tømmerkoie og gråter og ber, er gripende lesning. Det er Røsbak som best har visst å utnytte – maksimalt – dette sprengstoffet i Jacobsens livshistorie. Han er en større dramaturg enn Lillebo og han har hatt et viktig kort på hånden: En mer omfattende bruk av Jacobsens dagbok fra soningsårene. Her skriver Jacobsen:

– Jeg har på mange måter hatt godt av denne tiden. Nervene er kommet enda mer i ulage. (∑) Men det gjør ikke noe fordi jeg stykke for stykke har kommet dypere inn i meg selv, jeg har møtt sorgen –  . Og som epigraf for hele biografien har Røsbak satt følgende Jacobsen– sitat: – Blir trykket stort nok, vil dine sorger bli til diamanter – .

At Jacobsen klarte å reise seg, både økonomisk og følelsesmessig, og komme tilbake som dikter, må kunne betegnes som ikke mindre enn fantastisk. Men mye kan tyde på at han ikke hadde maktet dettte uten kona Petras trofaste støtte. Begge biografiene siterer i sin helhet et rørende sterkt brev som denne – enkle – kvinnen skrev til forlagsredaktør Harald Grieg, med bønn om støtte til mannen, fylt av stolthet og omsorg for ham. Generelt savner jeg, hos begge biografene, et mer inngående portrett av Petra. Litt for ofte blir hun stående som en silhuett i kulissene. Men slik var det mange av personene i Rolf Jacobsens liv. Han hadde en liten omgangskrets, var ikke, sin litterære posisjon til tross, noen del av et avantgardistisk kunstnermiljø. Skreller vi bort NS- historien, er hans levnetsløp rett og slett ganske kjedelig. Her er ingen slagsmål eller intellektuelle feider, ingen kvinnehistorier og ytterst sparsomt med anekdotisk stoff. Med unntak av noen utenlandsreiser – innenfor svært trygge rammer er Rolf Jacobsens liv etter krigen en sammenhengende, litt – hjemmestrikka – hverdag.

I så fall – hva gjenstår? Diktene selvfølgelig. Og her er det Lillebo kommer inn. For den som ønsker et referanseverk for Jacobsens forfatterskap, vil Ord må en omvei være det naturlige valg. Når Røsbak kommenterer Jacobsens dikt, og det gjør han relativt sjelden, er det gjerne for å knytte dem opp til – skyggehistorien – . Av og til, synes jeg, fører dette til litt – pressede – lesninger. I behandlingen av Autobahn, for eksempel, konsentrerer Røsbak seg om tittelens Hitler-forbindelse. Men dette har en perifer, til dels misvisende betydning for forståelsen av diktet. Når slike forbindelser blir hengende i løse luften, uten at det trekkes noen konklusjoner, vil de til slutt snike seg inn i leserens (under)bevissthet. Blir de mange nok, bidrar de, om ikke direkte, så i hvert fall indirektetil å etablere et inntrykk av en NS-disponert personlighet. Det kan virke som om Røsbak enkelte ganger bevisst former sitt materiale, nettopp for at NS-kabalen skal – gå opp.

I det hele tatt har Røsbak en mer fri form enn den noe nøkterne, mer avbalanserte Lillebo. Sammenlign hvordan de biografene beskriver følgende episode:

Lillebo: – Petra og Rolf Jacobsen og de to sønnene (∑) flyttet inn på Rognhaugen på nyåret i 1952. (∑) De hadde fått leie en liten tømmerbygning med innlagt vann og utedo. Og utsikt mot Hamar. Den eneste ulempen var at M. Gravdahls Bokhandel befant seg på den andre siden av Mjøsa –  .

Røsbak: – Det var søndag 21. januar 1952. Rolf lå på senga på hybelen og skrev til Petra. Han var så glad den kvelden, så glad at han syntes han drømte. (∑) Nå var hans hvileløse jakt etter husvære for dem alle slutt. Han hadde fått tak i hus, ikke på Hamar riktignok, men på Nes – .

Fordelen med Røsbaks bruk av indre monolog er at teksten levendegjøres. Ulempen er at rommet for fiktive utglidninger blir større.

Men, via denne – omveien – tilbake til – ordene: Lillebo foretar en rekke nærlesninger av Jacobsens dikt. Dette har blitt gjort før, men sjelden i så omfattende grad. Unntaket er Erling Aadland, som med boken Forundring. Trofasthet. Poetisk tenkning hos Rolf Jacobsen (1996) leste hele Jacobsens forfatterskap i lys av Heidegger. Som Jacobsenselv neppe ville skjønt noe av. Lillebos lesninger er konsise og tilgjengelige, men jeg savner et helhetssyn, noen – store linjer. Ettersom vi har å gjøre med et så betydelig forfatterskap, er det nesten bemerkelsesverdig at hun ikke faller for denne fristelsen til å komme med noen mer subjektive vurderinger.

Et interessant spørsmål som enhver forfatterbiografi nødvendigvis tangerer, er hvorvidt det finnes en sammenheng mellom liv og diktning. Faktisk er det Røsbak som går lengst i retning av å påvise en slik sammenheng. Jacobsen regnes tradisjonelt som en – objektiv – lyriker som holdt seg selv utenfor diktene sine, men Røsbaks standpunkt åpner for nylesninger.

Innledningsvis stilte vi spørsmålet om behovet for to biografier om én og samme forfatter. Vi må svare med et både – og. Det er ikke uvanlig at store diktere avføder flere biografier. Det som er uvanlig, er at biografiene, som her, kommer ut såpass få år etter dikterens bortgang. Som regel trenger man en viss avstand i tid for å kunne bedømme dikterens (litteratur)historiske betydning. De to biografene har i stor grad operert med det samme kildematerialet – det er ikke til å unngå, men i lengden blir det litt trettende å lese om de nøyaktig samme hendelsene i begge bøkene. Jeg tror det hadde vært mulig å koke dem sammen til én biografi. NS-medlemskapet er det oppsiktsvekkende nye; resten av Jacobsens liv kjenner vi, ganske godt, fra for eksempel Olav Vesaas’ samtale-bok med Jacobsen (1994). Men det er klart at Jacobsen, i kraft av sin posisjon som dikter, også fortjener en mer konvensjonell biografi à la Lillebos.

Et av Rolf Jacobsens fineste dikt er Kjente jeg deg?, som tematiserer hvordan det kanskje er umulig å forstå et annet menneske 100 %. Fortsatt, selv etter årets to svære Jacobsen-biografier, fremstår Jacobsens NS-bakgrunn som gåtefull. Men heldigvis ser det ut til at vi skal slippe en ny Hamsun-debatt, en – Jacobsen-debatt. Og uten på noen måte å unnskylde Jacobsens forvirrede begreper under krigen: Er det ikke nettopp på grunn av dette tvilende, til dels irrasjonelle sinnet, det samme som gikk seg vill i politikken, at Rolf Jacobsen var i stand til å skrive dikt som fortryller oss med sin originalitet? Det er som dikter Jacobseninteresserer oss, og hans diktverk vil aldri bli utdebattert.