Oslo Konserthus 12.5.2005 Beethoven: Symfoni nr. 8, Debussy: La Mer, Stravinsky: Ildfuglen
Oslo-filharmonien dir.: Rafael Frühbeck de Burgos
Tilsynelatende rolig og uten de helt store fakter handterte Rafael Frühbeck de Burgos gårsdagens konsert med det store spennet i repertoaret. Fra en Beethoven kanskje mer kortfattet og spøkefullt lyst til sinns enn han vanligvis er å høre i sine symfonier men likevel stramt formessig, til det spektakulære i Debussys impresjonistiske havbølger og magiske i Stravinskijs store orkesterpallett.
Det var en stund siden sist vi hørte Beethoven i Konserthuset og de stramme nesten militante paukeslagene og den typiske ‘beethoven’ske’ klangen fra horn og treblåsere var velkomne. Et presist spill fra orkesteret, myndig ledet av den spanske dirigenten.

Debussys stemninger fra havet er som et impresjonistisk maleri. Bare satsene antyder dette – Fra daggry til middagshøyde på havet, Bølgespill, Dialog mellom vinden og havet. Her fornemmet vi vindens lek og bølgenes små skvulp i små hviskende strøk fra strykerne, men også det sugende i møtet med det endeløse. Det kunne assosiere i retning av glitrende havbølger vi eksempelvis finner hos en Monet.
Den gamle operadirigenten la også vekt på det dramatiske i Debussy. Dette er et verk som det også har gått noen år siden vi sist hørte med Oslo-filharmonien.
Kveldens hovednummer var utvilsomt den elegante og storslåtte orkestersatsen i Stravinskijs tonesetting av gamle russiske eventyr og sagn slik han sammenfattet det i Ildfuglen. Komposisjonen finnes i tre utgaver, den opprinnelige ballettmusikken fra 1911 og to senere orkesterarrangementer med tanke på framføring i konsertsalen. Her var det 1919-versjonen vi fikk høre.
Ildfuglen er det første av de tre verkene med musikk til Diaghilev og hans russiske ballett i Paris som Stravinskij laget i disse årene. Mildt sagt kan en si at de satte musikkverdenen på hodet da de kom. Mesterlig bruk av orkesteret, en fargepallett av dissonerende rytmer og sprelske akkorder, her slo Stravinskij fast sitt mesterskap, men også at den nye tid var kommet. Vekk fra senromantikkens føleri og utbroderende svulstighet. Konkret språk, harde akkorder og dristige tonespenn varslet om det som var i anmarsj. Ildfuglen var bare det første verket. Vårofferet slo det fast med et brak.
Verket er tidligere gitt ut på en Simax-CD med Oslo-filharmonien ogMariss Jansons. Derfor velkomment til nytt gjenhør med dette verket som henter sitt materiale i legender og gamle russiske eventyr. Stravinskijs lærer, Rimskij-Korsakov, har også benyttet seg av beslektede temaer i flere av sine operaer.
Det er magien som betar i dette verket. Dette store tonemaleriet bergtar uansett hvilken versjon man hører. Orkesterklangen er det fundamentale i å få fram det magiske og nesten dyriske i dette verket av den da unge komponisten. Her kunne en tilsynelatende avslappet Rafael Frühbeck de Burgos vise fram hvilke enestående evner han har til å få kontakt med musikerne. Han viser ikke sitt engasjement med store fakter og eksalterte bevegelser, rolig og med tydelig suveren kontroll står han der og leder det veldige orkesterapparatet.
Og klangen er der. Musikken løfter oss langt av gårde, nesten som en fugl Fønix hadde tatt tak i oss. Den magiske fuglen var så avgjort nærværende, orkester og dirigent gjorde sitt til å bringe oss langt inn i magienes og eventyrets verden.