Rølpa Vivaldi i dannete omgivelser

I Kanonhallen opplevde vi deres spenstige nytolkning framført under rølpete forhold. Omgivelsene tilsa nærmest en rockekonsert med alle dens fordeler. Utvilsomt kledde dette deres nye vri på Vivaldi helt utmerket og jeg hadde vanskelig for å se hvordan de kunne nå fram med denne versjonen i mere ‘dannete’ omgivelser.

For aulaen blir som et møblert hjem i sammenlikning. Her klirrer ikke tomglassene på betonggulvet og det henger ingen Sæmund Fiskvik fra nærmeste mast, “er man på rockekonsert så er man på rockekonsert”.Det intetsigende skravlet fra alle nei-så-hyggelig tar deg igjen og får deg ned på jorda. Hvordan nå fram med en nytolkning av Vivaldi for elektronikk og slagverk under slike forhold?

Jo takk, helt utmerket. Det går til og med så bra at publikum småhumret og lo godt underveis i framførelsen. Høylydt, og slikt gjør man helst ikke i aulaen. Det var bekreftelsen på at Vivaldi 2005 også nådde fram og fikk det til å vibrere også under dannete forhold.

Men forskjellen var likevel påtakelig. Først og fremst var den elektroniske bekledningen redusert. Mikrofonen var fjernet fra fela til Terje Tønnesen. Lyset var svært enkelt, omtrent som under ordinære konsertforhold. Mye av forholdene rundt den versjonen de tidligere har framført – både i Uranienborg kirke, i Kanonhallen og andre steder – var således forskjellige.

Derfor ble det å nyte framførelsen. En kan trygt slå fast at selv om deres versjon har en umiddelbar appell til å bli framført under rocka omgivelser og nå nye publikumsgrupper, tåler den også svært godt å stå fram på selvstendige konserter under vanlige konsertforhold. I en formidabel akkustisk sal som aulaen bærer en vanlig fiolin tonen svært godt uten behov for å bli stasjet opp av elektronikk.

Dessuten fikk man anledning til å høre bedre og nyte musikken og de uvandte klangene. Utvilsomt framsto Terje Tønnesens solospill på en atskillig mer glitrende måte i går. De voldsomme partiene med stor utladning kom svært imponerende fram.

Dermed trådte også svakhetene mye klarere fram. Først og fremst er deres versjon tildels oppstykket. Det er likesom ikke helt enkelt å finne fotfeste, hva skal vi spille, Vivaldi eller kjente Vivaldi-riffs for virtuos fele, slagverk, elektroniske bakgrunnsstøy og sampling?

De tre gangene jeg har hørt dem likte jeg utvilsomt versjonen med lyssetting best. Her fikk vi en dimensjon som rykket atskillig tettere til den røde prestens visjon, slik de er fortalt i sonettene som ble vedlagt gårsdagens program. Lyset skapte også den teatrale forflytting som frigjorde Vivaldi fra sine tradisjon og gjorde det mulig å flytte han over i mer ‘moderne’ forhold.

Men uansett var det mye å nyte på gårsdagens konsert. Det imponerende solospillet til Terje Tønnesen må igjen framheves. Dessuten sto ikke musikerne så klumpet og trengt sammen på små sceneforhold, her var det plass, noe som ga slagverkets Hans-Kristian Kjos Sørensen mere anledning til å utfolde seg. Det visuelle skaper utvilsomt større trykk for det du hører.

Høydepunktet i deres versjon ligger i den tredje konserten, Høsten. Her smaker man på årets rike høst, danser og drikker. Musikerne jubler med en høylydt ‘skål’ og etterhvert som Bacchus oppildner dem, antar også musikken tilsvarende skeivhet. De økende glissandoene er med på å gjøre denne musikken til store lekne øyeblikk.

Før Vivaldi skulle vi få en innføring i fader Bachs bruk av tallkoder i sin musikk. Disse kodene fikk vi for å være helt ærlig ikke riktig tak i, men de kan sikkert være interessante for de som mener å legge noe i eventuelte skjulte budskap i Bachs musikk. Det som vi imidllertid erfarte var at sekstetten Nordic Voices sang helt utmerket fire koraler av Bach. Deres kopling til hans Chaconne fra partitaen i d-moll BWV 1004 var derimot ikke fullt så enkelt. Her hadde man lagt inn stemmer for å ‘fylle ut’ for de stedene der Bach utvilsomt så flere stemmer i sitt nesten to timers verk for solo fiolin.