Peter Serck: Latteren, Cappelen 2002 309 sider
Peter Serck kan mye. Han kan mye om filosofi, teatervitenskap og verdenslitteraturen. Han kan også skrive romaner.
I begynnelsen av Latteren møter vi jeg-personen ved kateteret foran ungdomsskoleklassen som han underviser i norsk. Jeg-personen har tenkt å lire av seg en ytterst komplisert og intellektualisert forelesning om Hedda Gabler. Det er så innfløkt at selv en ungdomsskoleklasse ville blitt rolige i ren og skjær perpleks sjokktilstand. Det er litt synd at romanen begynner med denne ambisiøse undervisningssituasjonen, teksten mister litt av sin troverdighet for alle som har undervist en ungdomsskoleklasse i norsk eller som kjenner til det faglige nivået de fleste ungdomsskoleklasser ligger på.
Men det er verdt å gi denne ungdomsskolelæreren med akutt Gabler-fascinasjon en sjanse. Serck makter å overbevisende trenge inn i en rastløs og urolig mannsperson med et lolita-kompleks. Jeg-personen blir nemlig tiltrukket av eleven sin, Indra, og de to innleder et forhold. Samtidig er han ved et eksistensialistisk veiskille. Han vurderer menneskelige valg og bruker kjente litterater som Camus, Solstad og Ibsen for å få en dialog i egne selvmordstanker. Hovedpersonen virker som om han nettopp har våknet fra et særdeles ulevd og ureflektert liv og at han tar de store oppgjør og stiller de store spørsmål først nå. Det gjør at han virker ganske fjern i forhold til livet her og nå. Mye av tiden går med til å tenke på en kamerat som tok livet sitt etter å ha vært i fremmedlegionen og etter å ha sendt hovedpersonen noen spesielle og intense brev. Brevene har jeg-personen beholdt og det bekymrer ham. Hvorfor spare på noe som egentlig byr ham imot?
Serck er eksperimentell i forhold til bruk av fotnoter. Han har latt en del digresjoner utebli fra hovedteksten og laget en tilleggstekst i fotnotene.
Det er et spennende grep, fordi en får inntrykk av at det er to historier, og hovedtekst samt fotnoter utfyller hverandre som en dialog mellom et gammelt ektepar som alltid må fortelle en historie sammen holder tråden og forteller i hovedtrekk, mens den andre står på sidelinjen og kaster inn bidrag og detaljer. Bruken av mye kursiv virker til tider litt forvirrende, det er tydelig noe som skal understrekes, men det er ikke alltid like klart hva som skal understrekes. Men det er jo mulig at det er meningen å forvirre, slik som hovedpersonen på mange måter er forvirret.
Latteren er absolutt romanlesning for viderekomne. Den tar tid, er krevende og utfordrende, men absolutt verdt en lesning. Noen steder blir en for øvrig litt lei av at forfatteren virker som om han er kongen av mellomfagstillegg fra Historisk-filosofiks fakultet. De eksistensielle kvaler som hovedpersonen lider under blir til tider ultra-intellektualisert, men han er jammen meg ikke dum, han der Serck.
