Minette Walter: Djevelens fjær, (The Devil’ Feather), Gyldendal 2006 363 s.
Minette Walters er stygg-god til å skrive psykologiske romaner om menneskers innerste bevissthet. I år gir hun slipp på litt av den spennende thrillerformen for å fortelle ikke bare én – men to historier.
Tilsynelatende blir denne historien sett gjennom øynene til Connie Burns, en journalist som har hatt Afrika og Sierra Leone som sitt arbeidsområde. Under borgerkrigen der blir hun bevisst på at flere av de personer som er døde og myrdet har visse fellestrekk, tross en borgerkrigs mange bestialiteter. Det virker som om det har vært på ferde en person som misliker kvinner, først utnytter han dem, siden maltrakrer han dem på det grusomste. Hun blir oppmerksom på at en av de hvite leiesoldatene fra England som visstnok har bakgrunn i SAS, de britiske spesielstyrkene, viser et bråsinne overfor innfødte kvinner og at han tyr til sterk og nesten uforklarlig vold overfor bagateller.
Mistanken er nådd og når hun også ser ham igjen i Irak, blir hun også vár om noe tilsvarende skjer der. Landet er i kaotisk opprør etter invasjonen og enkeltmord er kanskje ikke det som fenger mest. Men interessen er vakt og journalisten begynner å grave.
Sporet stopper i Glasgow og der finner hun et menneske som senere i verden etterlater seg flere identiteter og spor. Men hun begynner å stille forsiktige spørsmål og blir selv kidnappet. Alle tror hun som mange andre vestlige i Irak er et offer for kidnappingsbølgen, men det viser seg ikke å være tilfelle. Overraskende blir hun sluppet fri etter kort tid. Hun føler en stund at hun som journalist og kvinne er utsatt for dette for å finne på en historie selv.
Hun nekter å fortelle detaljer for det ligger i kortene at det er den leiesoldaten som hun identifiserte som står bak. Dette brenner seg inn hos henne og hun flykter hjem til England og en liten landsby for å bygge seg opp en identitet slik at han ikke senere kan nå henne.
Mesteparten av boken dreier seg om dette, hvordan hun er tilsynelatende er lamslått av skrekk men holder helt tett om sin egentlige opplevelse. Inntil han står der og også et par av de fastboende på steder hun har gjemt seg blir blir dratt inn i den gale mannens garn.
Det er ved dette tidspunkt i skildringen at forfatteren endrer vår måte å se det på. Vinkelen blir på en måte journalistens som betrakter journalisten, eller journalene, epost’ene, samtalene og rapportene som beskriver det som videre skjer. Leseren kan føle seg noe snytt for Minette Walters hopper behendig bukk over tradisjonelle action-scener og beskrivelser av ord for ord i uhyggelighetene.
Men vi er snart tilbake på det spennende sporet for årets bok viser seg å inneholde et lag under laget. Når løken skrelles av viser det seg at hverdagens psykopater, de vi gjerne møter i det daglige, også er gjemt i denne fortellingen. På slutten tar de helt over. De siste hundre sidene av denne boken blir en besnærende og fengslende lesning for Minette Walters skal ikke bare bringe den første historien til en logisk slutt, hun skal også fortelle om begivenhetene som tar fart på det lille stedet hun har gjemt seg.
To historier i en, den ene tilsynelatende gjemt i ly av den altoverskyggende store historien, det er Minette Walters grep denne gangen. I tillegg tar hun i bruk nye teknikker. Data-alderen har nådd speningsjangeren, her benytter hun seg av e-post som hun danderer utover under handlingens og oppklaringens gang.
Dessuten er denne boka breddfull av hvordan jeg-personen, den kvinnelige journalisten, føler i seg en redsel som kan knuge henne helt ned, hvordan hun lammes av skrekk men lever og handler rasjonelt og hvor sterkt sinnet kan gjøre ting med oss ting som vi normalt ikke ville tenke oss.
Dessuten har hun også innført noen ekstra momenter. De dreier seg om hvordan kvinner tenker og gjør ting forskjellig fra (‘enkle’) og (‘handlekraftige’) menn og hvordan et tradisjonelt (‘mannsstyrt’) politi opptrer når kvinner er utsatt for vold og overgrep. Inne i henne skildring ligger også en besk skildring av det engelske klassesamfunnet. En behøver ikke fantasere om hvor forfatteren har sine sympatier mellom de enkle hardt arbeidende og ‘de andre’.
Først og fremst, og som alltid med hennes bøker, er dette en engasjerende og dyptpløyende bok. Formen kan kanskje være noe uvant, men ta likevel fatt på sidene. Det vil overraske og forundre – og du sitter naglet til sidene i den siste halvdelen.
