Berlioz: Romeo et Juliette op. 17, Les nuits d’été op. 7, The Cleveland orchestra & Chorus dir.: Pierre Boulez, Melanie Diener – sopran, Kenneth Tarver – tenor, Denis Sedov – bass, Deutsche Grammophone 474 237-2
Dette er selve jubileumsinnspillingen og i dag skal vi feire dagen, 200 år etter komponistens fødsel. Hans betydning for all senere musikk er formiabel. Han var den første som konsekvent laget program-musikk og ble dermed forløperen for Wagner og senere dramatisk musikk. Dette er også en innspilling som er en stor komponist verdig.
Romeo og Julie er formelt en dramatisk symfoni, symphonie dramatique d’ápres la tragedie de Shakespeare som komponisten selv benevner det. Det er skrevet for orkester, kor og solister og varer alt i alt over halvannen time. Derfor er det vanlig å framføre bare deler av det, slik det skjedde i vår med Oslo-filharmonien ( se vår omtale, trykk her).
På denne CD-utgivelsen får vi hele verket. Usminket, veldig og dramatisk står det fram for oss. Særlig er koret en bærer av mye av det som skjer og det får også en rolle for handlingen som er sterkt uvanlig. Noe henger selvsagt sammen med at Berlioz rett og slett hatet opera-arier og at dette stykkets to hovedpersoner ikke har en eneste sangrolle i hans dramatiske symfoni.
Det påstås at Berlioz ble provosert av å høre Bellinis Romeo og Julie-opera. Han mislikte den så sterkt at han bestemte seg for å skrive en dramatisk symfoni for konsertsalen som svar på denne. Sant er det i hvert at Paganini ga han en stor sum med penger slik at han fikk mulighet til å realisere verket i 1839. Sponset av Paganini, kan vi trygt si.
Romeo og Julie kan på mange måter betegnes som det virkelige høydepunktet i Berlioz’ store produksjon. Det ble også den største suksessen han fikk oppleve som komponist.
Denne innspillingen bør du absolutt skaffe deg. Det er ikke bare for å markere en av 1800-tallets store komponister i kanskje hans største verk, men rett og slett fordi dette er knakende god musikk eksellent framført. Det er Pierre Boulez som leder an i dette opptaket fra Cleveland fra tre år tilbake.
Koret og den plassen det har i den dramatiske utformingen av symfonien er det man først og fremst legger merke til. Desto merkeligere er det at noen fremdeles velger å kutte vokalpartiene når symfonien framføres, slik som i Oslo Konserthus i april. Men her er alt på plass. Det er musikk og drama som stiger fram i all sin velde. Det gir sterkt inntrykk.
Som en attpåkladd er lagt til Les Nuits d’ètè, seks dikt av Théophile Gautier. I denne framføringen veksler de forskjellige sangsolistene mellom å framføre dem. Etter de veldige utladningene i den dramatiske symfonien er dette bokstavelig talt et langt annet verk. Jeg ville anbefalt enten å høre på disse sangene først eller ta noen timers pause mellom disse lyriske diktene og Romeo og Julie. Inntrykket av Denis Sedovsom fader Laurence sitter fremdeles sterkt i, og illusjonen kan bli noe drepende.
Men det er Romeo og Julie du går etter i platesjappa!
Og gratulerer med dagen!
