Oslo Konserthus 15.10.2009 Richard Strauss: Rosenkavaleren [revidert versjon for filmversjon]Robert Wiene: Rosenkavaleren [stumfilm], Oslo-filharmonien, Frank Strobel: dirigent
I samarbeid med Europäische FilmPhilharmonie, Berlin*
Rosenkavaleren var den største scene-suksessen til operakomponisten Richard Strauss og det er jo også et spørsmål om den ikke uten videre kan benevnes som det forrige århundres mest populære opera.
Ideen med stumfilm og levende musikk er utvilsomt svært god. Vi har hatt store stunder med Eisenstein-filmer og Chaplin. I år var tiden kommet for Rosenkavaleren.
Men filmatiseringen av Richard Strauss’ suksessrike opera følger ikke operaen og librettoen til Hugo von Hofmansthal skjematisk, Her er en dreiebok som har lagt til nye momenter til handlingen og dels dreiet fokus. Fyrsten er inne i bildet og duellerer ved noe som viser seg som en misforståelse med Octavian i sluttscenen (selv om man innerst inne ville kanskje rettferdig tiltenke ham dette etter å ha møtt den unge adelsmannen som betjente hans frue under hans fravær i krigen). Det er også lagt inn omfattende slagscener fra krigen mot tyrkerne. Til dette har Richard Strauss kuttet en fire og en halv timers opera ned til to timers stumfilm og lagt til nyskreven musikk. Særlig er prosesjonsmusikken helt i begynnelsen, den nevnte musikken fra krigsscenen og ballettmusikken i sisteakten interessant og fascinerende og viser at Richard Strauss kunne vært en betydelig filmkomponist – som en Korngold, Sjostakovitsj eller Walton – om han hadde vært født noen år senere.
Videre er operaens sisteakt fra vertshuset fjernet helt og delvis erstattet av et utendørsball i den store haven til fyrsteparet. Selv om handlingen stort sett er identisk med operaens, vektlegges andre ting og vi får et annet perspektiv blant annet ved at fyrsten kommer tidlig inn i handlingen. Dermed forsvinner den falstaff’ske behandlingen av baron Ochs i sisteakten. I stedet avsluttes filmen med en tekst om at tre lykkelige par står igjen og at baron Ochs halser tilbake i hest og vogn til sitt slott på landet – alene og uten ung viv.
Som film betraktet er dette slettes ikke så forskrekkelig dumt og ledsagelsen av levende musikk forsterker det. Men hovedinnvendingen må gå på at operaen er så forferdelig mye bedre, ikke minst fordi den inneholder så mye herlig musikk og at det som blir igien til selve stumfilmen er bare brokker av den nydelige musikken. Dessuten sangen. Den er helt borte i stumfilmen, og det er et betydelig tap. De få pluss-sidene, som slagsscenene og det første møtet mellom Sophie og Octavian på plenen bak et ølsted eller vertshus, oppveier på langt nær dette.
Vi savnet også det sødmefylte preget som operaen makter å formidle, at en gammel tid var over og at de eldre, les: den modne og litt eldre fyrstinnen, må innse at ungdommen er kommet for å bli. Operaen er jo en bittersøt kommentar til den gamle tid og dens former i Østerrike. Sophie og Octavian representerer den nye tid mens fyrstinnen kan tolkes som et svakt portrett av store personligheter i den gamle tid.
Men uansett var denne stumfilmen med Oslo-filharmonien noe avgjort å få med seg. Mye av den herlige musikken har Richard Strauss latt i behold, Baron Ochs-valsene i særdeleshet. Komponisten gjør bruk av et svært stort orkester, og dette passet Oslo-filharmonien svært godt. Det var svært tydelig å høre at musikerne trivdes svært godt med den herlige musikken og dette satte preg på framføringen. Frank Strobel er etterhvert blitt en svært erfaren og navngjeten internasjonal film-dirigent.
Så uansett hadde vi en svært fornøyelig stund denne høstkvelden i selskap med Richard Strauss og Rosenkavaleren.
