Roberto Constantini: Roten til det onde. Gyldendal 2014 725 s.
Det holder hardt å komme seg gjennom en krim-bok som spenner over syv hundre sider. Det må vi i ærlighetens navn innrømme.
Men vi må også si at den første delen av boka, med handling fra Libya, er en forfriskende skildring av et miljø vi ikke er så altfor godt vandt med.
Hovedpersonen Michele Balestriri er italiensk men født og vokst opp i Libya. Her tilhørte han fram til Gadaffi tok over den hvite overklassen som på kolonialt vis utnyttet landets rikdommer.
Han vokste opp med arabiske venner og de holdt sammen til langt utover ungdommen og inn i ung voksen alder. Det er denne delen av boka jeg fant sterkt fascinerende fordi både miljø og setting skildres fra en uvandt side. Det skal ikke legges skjule på at både moder Balestrini som sønnen er erklærte fascister. Faren er landets rikeste med brødre på Sicilia. Dette siste mafia-sporet bare antydes.
Når så italienerne kastet ut av landet begynner en ny tid for den unge mannen. Han utdanner seg innen politiet, blir etterforsker i Roma og handlingen i denne andre delen tar for alvor fart når han etterforsker noen mord som har overraskende likheter med tilsvarende mord han opplevde i Libya i sin oppvekst.
Løsningen må derfor finnes i hans egen familie eller nærmeste vennekrets.
Underveis i denne andre delen av boka føres vi inn i Berlusconis Italia med TV, unge damer og skandaler. Men også politikerne og den katolske kirke får sitt.
De forventningene jeg hadde bygget opp i den første delen, falt gradvis i den andre. Dessuten ble mye av spenningen borte. Det er i grunnen hva jeg vil si om denne mursteinen.
