Oslo Konserthus 6.3.2015 Debussy/Zender: 5 Preludes, Schumann/Hellstenius: Dichterliebe (utdrag), Hellstenius: Readings of Mr. G, Hellstenius: A Quiet Space, Oslo-fiharmonien, Christian Eggen – dirigent, Solveig Slettahjell – sang, Hans Kristian Kjos Sørensen – slagverk, Ayatgali Tuleubek og Peter Knudsen – video
Det ble opplevd for oss som rotete. På tross av musikk som delvis kunne fenge og interessere og på tross av en norsk jazz-sangerinne som framførte en bearbeidet Schumann på en nydelig måte, ble denne konserten først og fremst preget av rot.
Vi sikter her til det avsluttende musikkstykket, en slagverkskonsert som skulle ledsages av video-snutter. Disse var lagt inn slik at slagverkeren delvis brukte stemmen og at det kom opp tekstbrokker santidig som et tett kamera fulgte ham i nærbilder.
Ideen kunne være interessant, og den kunne avgjort ha noe for seg. Men det hjelper så lite når man fysisk sett er forhindret fra å følge med. En halv strykerseksjon satt mellom oss og videobildene der vi var plassert litt ut mot kanten på en av de første benkeradene. Inntrykket det skapte for oss var rett og slett rot og forvirring.
Oslo Konserthus er ingen teaterscene. Derfor bør man være forsiktig når man setter i gang slike prosjekter hvor det visuelle spiller en viss rolle. Vi vet at det utmerket går an å løses, de mange stumfilm-konsertene vi har opplevd er et bevis for dette.
Vi vil også si at slagverkskonserten kunne ha sine interessante sider men de druknet i den forvirringen som oppsto.
Derfor er det mer gledelig å si at Solveig Slettahjells framføring av deler av Schumanns Dichterliebe i Henrik Hellstenius’ delvis nykomponerte orkesterarrangement var en flott opplevelse. Hennes stemme fløt nydelig inn i orkesterbildet, det var rett og slett herlig å oppleve dette!
Den eneste tingen vi vil si er at Hellstenius kanskje hadde tenkt litt for stort. Det slo oss at et mindre orkester, la oss si et Kurt Weill-ensemble på 10-15 hadde vært det helt ideelle til dette. Solveig Slettahjells er jo heller ikke ukjent med cabaret-formen.
Dette var tydelig en konsert hvor ønsket om å ville sto sterkere enn evnen til å få det til og tilpasse seg mulighetene. Oslo-filharmonien opplevde her det klassiske skjæringspunktet som alltid har preget teater, kunsten og opera: Visjonene og evnen til å bryte rammene og skape noe nytt sprenger faktisk eller stiller seg i veien for muligheten til å få til noe.
