Oslo Konserthus 15.3.2007 Henry Purcell/Benjamin Britten: Chacony, Dmitrij Sjostakovitsj: Fiolinkonsert nr. 1, Carl Nielsen: Symfoni nr. 6 Sinfonia semplice, Oslo-Filharmonien, Arve Tellefsen – fiolin, Okko Kamu – dirigent
Det låt uvilsomt litt rufsete i går. Nå kan man si at det kanskje var meningen, Sjostakovitsj tåler godt å bli spilt på en litt uvøren måte og Carl Nielsens triangel-symfoni er skrevet med det lekne og uvandte for øyet.
Det var kanskje en bevisst hensikt bak Okko Kamus ledelse av orkesteret i går. Men uansett forringer det ikke Arve Tellefsens fremragende tolkning av fiolinkonserten. Ved siden av Sibelius’ konsert er denne konserten en av hans store program-numre, et verk han har gjort seg internasjonalt kjent med.
Det er en krevende konsert med skiftende uttrykk. Det melankolske og dystre opptar første del mens det sprelske og virtuose dominerer den siste delen. Det var også her han gjorde det sterkeste inntrykket med virtuoseri, raske dobbeltgrep og pizzicatto’er. Innlevelsen i Sjostakovitsj’ noe mørkere verden sto heller litt tilbake tilbake for en sprek, livlig og ungdommelig tolkning. Han ble møtt med stor applaus fra publikum. Fortjent!
Okko Kamu var Oslo-Filharmoniens sjefsdirigent på 1970-tallet før Mariss Jansons. Det orkesteret han ledet på slutten av 1970-tallet var neppe det samme han møtte i går. En internasjonal status ligger i mellom med noen år som det symfoniorkesteret i verden som gjorde flest innspillinger på CD.
Det danske grin er det framherskende elementet i Carl Nielsen siste symfoni. Symfonien ble skrevet i 1925 i en tid da det ekspresjonistiske trykket var påtrengende hos den tidligere eleven av Johan Svendsen. Vi fikk oppleve uvandte kombinasjoner av orkestergrupper og først og fremst små spinkle klemt fra triangelet, noe som gir symfonien dens særpreg. Tilsynelatende lekende og humoristiske er dette også en symfoni med mange skyggesider som gjemmer seg rett under de lekende instrumentgruppene. Paralellen til verkene fra de siste leveårene til Sjostakovitsj, særlig hans siste symfoni, er påfallende.
Konserten ble innledet med en førstegangsframføring for orkesteret av Britten’s Chacony, en arrangering for strykere av Purcell’s opprinnelige komposisjon.
