Rune Gerhardsen: Du er faren min likevel?, Aschehoug 2002 269 s.
En slik bok kunne lett falle for et dobbeltgrep. Her har kandidaten til byrådsledelsen i Oslo skrevet om sin oppvekst med den ennå mer berømte faren, statsministeren og landsfaderen gjennom et kvart århundre. Man kunne ha mistanke om at sitronen skulle vris nok en gang.
Det er blitt en overraskende sympatisk bok. Sterkest står skildringene av østkanguttens barndom og miljø. Det er godt, nært og levende når han tegner sine omgivelser som en vanlig gutt. Han kommer også inn på hvordan det var å vokse opp på østkanten med faren som statsminister og landets ledende personlighet under hele perioden og vi forstå at det særlig på skolen ikke var helt enkelt bestandig.
Dette er bokas utvilsomt sterke side. Langt mer unødvendig blir avsnittene som skal forklare politikken og personer. For oss som kanskje har levd noen år, virker det overflødig og belærende. Men for en hel generasjon som har kommet etter oss er det kanskje på sin plass å bli minnet om hva slags samfunn vi hadde i Gærrasjens tid.
For den nye Ramsey-generasjonen tar det ikke for gitt hvorfor vi hadde en komiker ved navn Leif Juster som ved å uttale dette ordet fikk hele Chat Noir til å le….
Jeg velger ikke å se denne boka som en kynisk utnyttelse av tid, sted og navn foretatt av en politiker foran en viktig strid. Derimot er den viktig å lese fordi den sier noe om femtiåras østkanten i Oslo.
Siste del av boka er et portrett av faren.
Vår nære historie har vi alltid godt av å bli minnet om. Dessuten er den lille replikken som falt fra en seks-åring den dagen faren trakk seg tilbake som statsminister et par år riktig søt. Den er også tittelen på boka.
