Oslo Konserthus 9.3.2006 Borodin: Sentralasias stepper, Musorgskij: Dødens sanger og danser (orkesterarrangement av Sjostakovitsj), Rachmaninov: Tre symfoniske danser, Oslo Filharmoniske Orkester, Ekaterina Semenchuk – sopran, dirigent: Tugan Sokhiev
Russland sto på programmet i Oslo Konserthus i går. Vi stiftet også beskjentskap med en ung russisk sopran og ny stordirigent. Det var to sympatiske navn som vi med sikkerhet kommer til å høre atskillig mer fra i årene som kommer.
Den russiske musikkskatten er stor. Det går fint an å sette sammen et program med rikt utbytte uten å ty til Tsjaikovskij, den mest populære og spilte av alle russiske komponister.
Så også i går. Borodin og Mussorgskij representerte sin del, mens Rachmaninov trakk opp linjene nærmere mot vår tid. Den knapt 30-årige sopranen Ekaterina Semenchuk sto for et høydepunkt før pause. Overraskende enkel og beskjeden mot det vi er vant til av verdensstjerner overbeviste hun med klarhet og tydelighet i Mussorgskijs sanger. Hun er en av disiplinene til Valerij Gergiev ved Maarinskij-teatret i St. Petersburg og er i ferd med å gjøre seg et stort navn internasjonalt.
Hun imponerte mest ved sin enkelhet. Kledt i svart kjole var en detalj som umiddelbart ga et sympatisk inntrykk. Det var også hennes sterke innlevelse i sangene, framført uten jåleri og påtatthet. Hun har stor kraft i sin stemme og vet å bruke den.
Den unge russiske dirigenten Tugan Sokhiev er et nytt bekjentskap for oss. Også han overbeviste ved sin enkle rett-framhet. Framføringen av Rachmaninovs spenstige 1940-talls verk Tre symfoniske danser var imponerende. På kort tid har Sokhiev rukket å sette spor etter seg over en hel verden, og dette forbauser ikke når vi kunne oppleve ham levende på podiet i går.
Vi fikk en liten forsmak på hans levende kontakt med musikere og sal allerede i Borodins lille toneskisse. En av de overbevisende sidene ved denne framføringen var utvilsomt den stilfulle ‘hviskingen’ fra særlig førstefiolinene. Men der det for alvor brakte løs var under Rachmaninovs komposisjon. Disse tre orkesterdansene er rett og slett et overskuddsfenomen fra Rachmaninovs side, proppet med hint fra den nyere tid med rytmer fra jazz og bruk av orkesterinstrumenter som klaver og saxofon.
Verket fikk en svært spenstig framføring av Oslo-filharmonien. Tugan Sokhiev fikk vist at han er en av de kommende virkelig store navnene på den internasjonale arenaen. Han møtte enorm respons fra salen og applausen fra publikum var stor.
