Arild Rypdal: Triangelets herre, Aschehoug 2001 302 s.
Det må absolutt høre med til sjeldenhetene at en pensjonert ingeniør bosatt på Nordvestlandet skriver spenningsbøker med internasjonalt snitt over seg. Ja, personene er til de grader internasjonale at de har skiftet fedreland. Det er gudskjelov ikke sunnmøringer som boltrer seg blant fiffen på luksushotellene, den slags overlater vi til virkeligheten.
Dette er Rypdals ellevte thriller. Stort sett er de runnet over samme lest. Denne gangen er det internasjonale banditter, Castros Cuba og Sargassohavets mysterier det dreier seg om. Som alltid skriver Rypdal drivendes spennende, det blir en bok en nærmest må ta en i en jafs, den er vanskelig å legge fra seg.
Men dessverre må en si, den faller sterkt i intensitet og spenning – ikke minst i sannsynlighet – mot slutten. For å kompensere legger han inn tydelige selvopplevde reiseopplevelser fra en pakketur til Cuba og har den skjemmende uvanen med å overforklare leserne både hvordan landet ser ut og dets historie.
Rypdals internasjonale legning har dessverre også endel mindre heldige sider ved seg som blir tydeligere for hver bok han skriver. Uten unntak er heltene hvite og engelske, kvinnene er fagre, langlemmete og nordiske. Over det hele hviler det også dessverre et skimmer av lummer sex og gammelmanns fantasier. Dette kunne vi vært foruten.
Forfatteren orienterer seg fortsatt etter den kalde krigens frontlinjer og har tydeligvis vanskeligheter med å se noen verden utenom dette. Settingen sitter til de grader fast i hengemyra med de bolde hemmelige krigere fra nord (og vest) at det får oss til å kremte forsiktig.
Finnes det ingen verden utenom London?
Men man skal tydeligvis ikke stille andre krav til en spenningsbok enn at den er spennende. For det er den ellevte Rypdalboka til de grader. Så da så.
