Oslo Konserthus 17.4.2008 John Adams: Century Rolls – klaverkonsert (1. gang på Oslo-Filharmoniens program), Stravinsky: Vårofferet
Oslo-filharmonien, Olli Mustonen – klaver, Robert Spano – dirigent
Det ble en til de grader rytmisk kveld i Konserthuset med musikk som ikke akkurat kunne tilhøre toppen av den vanlige Brahms-tilhengers ønskeliste: først en nesten eksaltert framføring av minimalisten Adams klaverkonsert, for første gang framført av Oslo-filharmonien. Dernest en vektig hyllest til våren – akkurat på den dagen den virkelige våren kom til hovedstaden. Stravinskij lød like hendensk ukorrekt som han gjorde i Paris for nesten hundre år siden da han vakte musikkhistoriens største skandale med sin urframføring.
Den unge finnen Olli Mustonen sto for kraftprøven i første avdeling. Gjentatte ganger måtte svetten tørkes av utøveren som presset seg selv og flygelet til nesten overmenneskelige utladninger. At konserten også var en fysisk prøvelse, var mer enn tydelig.
Minimalistisk musikk fra de fremste av dagens komponister i USA – i første rekke Steve Reich, Phillip Glass og John Adams – er vi ikke for bortskjemt med her hjemme. Det er også uvandt å spille for musikerne, vi opplevde en gang at Oslo-filharmoniens ellers eminente musikere rett og slett “bommet på pulsen” i et Steve Reich-verk, og da blir resultatet merkverdig. Minimalistisk musikk har nettopp fått betegnelsen fordi komponistene anvender små – minimale – virkemidler i sitt uttrykk. Det samme temaet, eller riffet, gjentas og gjentas.
De fleste av oss er jo blitt kjent med film-musikken til Phillip Glass, men John Adams er ikke så godt kjent her hjemme. For undertegnede var denne musikken overraskende og forfriskende herlig, det var et ramsalt dykk i et rytmisk osean som rett og slett skapte glede. Men vi noterte oss at ikke alle i salen satte tydeligvis helt pris på denne musikken. Uvandt, kan man si, det lød fremmed og kanskje provoserende. Vi likte de rytmiske figurene og brød oss mindre om at vi hørte lite til hverken Fats Domino eller bebop jazz slik programmet hevdet konserten var inspirert av.
Sympatisk var det også at komponisten holdt seg unna de rene frieriene til jazz-verdenen i denne konserten. Derimot hørte vi sterke kaskader av rytmiske figurer, eminent framført av Olli Mustonen og Oslo-filharmonien. Vi likte dette verket!
At det etter vår mening ikke var noen feilslag på “pulsen” i dette verket kan nok skyldes den amerikanske gjestedirigenten Robert Spano, som etter vårt inntrykk greidde å holde orden på de intrikate rytmefigurene og loste det hele i havn. Men at det ikke var helt enkelt, fikk vi kanskje mer enn tydelig demonstrert. Kjemien mellom musikere og dirigent var formodentlig ikke helt på topp. Vi velger å legge dette til den heller kompliserte prosessen det måtte være å øve inn et verk som dette. Men resultatet lot seg absolutt høre!
Komplikasjoner eller ikke, i Vårofferet kunne man neppe trå galt. Dette er et verk som passer Oslo-filharmonien som hånd i hanske. Vi hørte orkesteret første gangen framføre det i Aulaen helt tilbake på 60-tallet – og falt helt i staver over den demoniske kraften de fikk fram. Den gangen satt vi på galleriet i en sal som ikke la noe tilbake for akustikken.
Denne gangen kunne vi heller ikke innvende noe på akustikken, noe som særlig kom fram i de veldige utadningene for tung messing og kraftig slagverk som verket er fullt av. Vårofferet er et verk så å si uten den schumann’ske melodi for å si det slik. Det består av harde riffs, rytmiske figurer’ og bastante akkorder som skal beskrive de hendenske ritualene når naturmenneskene skal hylle jorden og våren. Skikkelig hedensk lød det, og vi har ingen som helst mistanke om at Kristelig Folkeparti, som framlegger sitt nye partiprogram i dag, akkurat vil velge dette verket som sin parti-fanfare (noe nå Oslo-aktuelle Frank Zappa derimot gjorde, han lagde i sin tid en hel plate med dette Stravinskij-verket som inspirasjon).
Merkelig er det også å forestille seg at pedanten Stravinskij som virket så nøye og klassisk pertentlig i alt sitt virke, kunne stå bak et slikt grensesprengende og “ukristelig” verk som dette. Dessuten var han sterkt religiøs og det å skildre hedenske ritualer sto vel neppe høyest på agendaen. Men her må vi ta med tiden, Stravinskij var i sin ungdom og nettopp ferdig med sin komponistutdanning. I løpet av kort tid frigjorde han seg fra det senromantiske språket og innflytelsen fra sin komponistlærer Rimskij-Korsakov og i likhet med den unge medstudenten Prokofiev ble vingene for alvor slått ut (også Prokofiev komponerte tilsvarende verk på samme tid). Vi kan kanskje også se det i en slags videreføring av Rimskij-Korsakovs opptatthet av gamle russiske og hedenske sagn. Historien som ligger til grunn for Stravinskijs foregående verk Ildfuglen har jo også Rimskij-Korsakov først gjort bruk av.
Men om fagotten lød litt famlende helt i starten, ble det raskt fres i serken. Vi kunne fryde oss over orkestrale erupsjoner og herlig dissonerende akkorder og ikke mist rytmikk i den neste halvtimen. Kjemi eller ikke, Oslo-filharmonien spilte som guder (og gudinner) i denne kraftfylte hyllesten til våren.
Og ut tumlet vi til en ennå lys vårkveld.
