Mahler/Cooke: Symfoni nr. 10, Wiener Philharmoniker dir.: Daniel Harding, Deutsche Grammophon 00289 477 7347
Daniel Harding er fremdeles en ung mann, en svært ung mann. Men her tar han fatt i noe av det mektigste som finnes av symfonisk litteratur, endog en symfoni som egentlig aldri ble fullført. Mahlers tiende forelå ikke helt ferdig fra komponistens hånd da han døde. Det er blitt gjort mange forsøk på å fullføre den, instrumentere og fylle ut etter Mahlers skisser. Alban Berg har vært en av dem. Bare en sats er fullført helt og fullt med instrumentering av Mahler.
Det var ikke før Deryck Cooke for 50 år siden fikk hjelp av komponisten Berthold Goldschmidt at det ble en fasong på dette. Det eksisterer flere versjoner av Mahlers tiende symfoni men dette er utvilsomt den mest spilte. Det var også Berthold Goldschmidt som ledet urframføringen av denne symfonien i denne versjonen.
Til nå har jeg hvilt på et opptak fra 60-tallet med Eugene Ormandy når jeg skulle høre på denne symfonien. Tross begredelig lyd har den vært nyere versjoner langt overlegen. Men med Wiener-filharmonikerne har vi fått en digital innspilling som fullt ut kan måle seg med denne. Det som slår meg er det varme tonebildet, kanskje nettopp fordi kontrasten til 60-tallets pistrethet blir så påtakelig.
Daniel Harding velger også å dempe tempoet. Dette får tonene til å folde seg bedre ut. I denne ‘varme’ utgaven får vi en gledesstund med Mahlers toner.
Det har blitt noen år siden Daniel Harding var sjefsdirigent i Trondheim. I dag er han et hett navn i konsertsammenheng. Med denne symfonien med det orkesteret som komponisten var sjefsdirigent for har han rykket helt opp i toppen.