Jørgen Sandemose: Flyktningen. Aksel Sandemose – en biografi, Aschehoug 2004 678 s.
Aksel Sandemose er en av de mest fascinerende forfatterpersonlighetene i norsk litteratur. Hans bøker pløyer dypt, omfatter psykologi, sinnets mange irrganger og viser fram mye av de mørke sidene i oss. Som opphavsmannen til småbymenneskets og småbymentalitetens Jante-lov har han for alltid skapt seg et navn innen norsk og dansk litteratur, psykologi og sosiologi.
Det er forfatteren som er fascinerende, ikke personen. For det vi hadde en anelse om fører til visshet når vi leser denne svært nære og personlige biografien som sønnen Jørgen har skrevet om sin far. Dette er på grensen mot åndelig fadermord. Sønnen forteller om en nesten brutal og selvsentrert flyktning, Sandemose var egentlig dansk, som førte et dobbeltspill overfor sin familie og verden rundt seg.
Mange myter er knyttet til Aksel Sandemose. Sentralt står det såkalte mordet på New Foundland i hans ungdom som han skildrer under fiktive navn i en av sine bøker. Om dette mordet virkelig fant sted har aldri latt seg bekrefte, men at det har vært med å danne mytene rundt Sandemose er utvilsomt.
En annen ting er hans kontroverser med Inger Hagerup som førte til en alvorlig fysisk knivepisode i hans hjem i Sønderled ved Risør. Både denne episoden og alle historiene fra Theatercafeen i Oslo har i mer enn femti år vært gefundenes fressen for pressen som elsker å fråtse i kjentfolks skandaler.
Jørgen Sandemose går virkelig nært med denne boka. For en utenforstående leser virker det rett og slett som om han har hatt behov for å ta dette oppgjøret, fjerne den tyngende steinen som faren utvilsomt har vært. Mildt sagt, det er ingen sympatisk framstilling han gir.
Han hevder at faren til de grader blandet sammen sitt sjelsliv og sin skriving at det av og til kan være vanskelig å skille. For oss som ikke har møtt ham annet enn gjennom hans bøker kan det Jørgen Sandemose skriver hjelpe oss til større innsikt. Jeg opplevde at jeg selv pånytt ble dratt mot et gjensyn av noen av hans mest sentrale bøker igjen, bøker som jeg har lest gang på gang.
Denne innsikten har ikke ført til at jeg på noen måte ser ned på hans forfatterskap. Kan man egentlig se på diktere som gode eller dårlige mennesker? Det er ikke slik de vil bli bedømt for ettertiden – men for hvilket inntrykk de gjør, hva de skaper gjennom sine tekster.
Og forfatteren Sandemose gjør fremdeles stort inntrykk, kanskje større når vi nå har fått bekreftet at de mørke sidene i menneskesinnet han skriver om er faktisk en del av det virkelige livet, hans liv. At han som person var en stor drittsekk kommer derfor ikke som noen overraskelse.
Det må ha kostet mye å komme med denne biografien. Det er mange år siden faren døde. Styret rundt hans person har med årene avtatt og vi kan kanskje være i stand til å se en så nær inngående skildring med at dette gis oss en mulighet i å forstå bedre en forfatters tanker og tekster.
