Izzat al-Ghazzawi: SANNHETEN SOVER, Cappelen 2004, 109 s.
Izzat al-Ghazzawi, som døde i 2003, var palestiner. Han studerte i USA, og underviste i hjemlandet. Flere bøker av han som er utgitt på norsk er: Brev underveis, Nebo-fjellet og Gjenlyd.
Etter mange år i USA, bestemmer Ayyoub Abdul Muti seg for å dra tilbake til Vestbredden. Muti skal ta med seg sin amerikanske kone for å vise henne hjemlandet sitt. I tillegg håper begge å finne fortellinger der som de kan bruke til hovedoppgaven sin i skrivekunst ved University of Iowa.
For Muti skulle det vise seg å være enkelt. Faren, som døde et år tidligere, etterlot seg et manuskript. Det er i denne historien vi finner den egentlige handlingen. Her blir vi kjent med en gutt som blir gitt bort til en av Guds moskeer. Gutten er Husayn ibn Mansur al-Hallaj (857-922), en kontroversiell historisk person som ble ansett for å være en trussel mot “vedtatte sannheter”.
Her tilbringer han sin tid med lederen av sufi-bevegelsen. (Sufismen er en mystisk filosofisk retning innen islam). Han danner etter hvert sine egne religiøse tolkninger. Blant annet ønsker han å formidle en ide om at religiøs tilknytning ikke er vesentlig. Alle burde søke en personlig gudstilknytning. Når en finner hjertets renhet, er det ikke nødvendig med tilbedelse. Guds lys trenger ikke overdrivelse. Hans lære blir en stor trussel for den etablerte tro, og han må tilslutt betale med sitt liv på en brutal måte, mildt sagt.
For å være ærlig synes jeg første del av boken er totalt bortkastet. Den skal muligens fungere som en innledning til det som virkelig skal fortelles, og det er historien om en religiøs skikkelse og hans lære. Innledningen, som tar en tredjedel av boken, var for meg uengasjerende lesning. På en fomlende, fragmentarisk, usikker og lettvint måte blir vi forsøkt ledet inn i en landsby på Vestbredden, til sønnen som finner farens manuskript, som leder oss til en gjengivelse av det som står der. Etter at vi har fått lest farens skriverier er boken slutt. Vi får ikke vite hvordan det går med sønnen, og hva han kommer til å gjør med historien. Innledningen holder ikke mål, og jeg opplever den som unødvendig somling.
Når historien om sufien endelig rulles ut, hever boken seg litt. Det hele blir litt mer interessant, men likevel ikke nok til å bli en bok jeg kommer til å minnes i særlig stor grad. Historien og karakterene slår seg ikke ned i meg. Det fortelles med avstand. De religiøse og filosofiske poengene serveres ofte uten å integreres ordentlig i historien. Jeg får en følelse av at de blir mekanisk puttet inn i fortellingen. Det er i og for seg spennende temaer som tas opp, men innpakningen og følelsen jeg får av at forfatteren haster fremover, gjør at jeg blir negativt innstilt.
