Victor Pelevin: Omon Ra, Oversatt fra russisk av Isak Rogde, Cappelen. 132 sider.
Hele sitt liv har Omon ønsket seg til månen. Etter en grå barndom er han lykkelig når han velges ut til å bli kosmonaut. Men det viser seg at oppdraget hans er å ofre sitt liv for sovjetstaten: han skal føre et såkalt automatisert (menneskefritt) romskip til månen og bli der for å dø.
Omon Ra begynner som sosialrealisme, men satiren blir mer og mer absurd utover i romanen. Jo dypere inn i sovjetstaten Omon kommer, jo mer utrolig blir historien. Fra pionerleiren, via flyskolen hvor flyverelevene får føttene amputert, til den topphemmelige kosmonautskolen hvor kamikazekosmonauter utdannes. Etterhvert som satiren virkelig tar av hører vi anekdoter om soldater som kles ut som bjørner så statsmenn kan drive ufarlig bjørnejakt, om reinkarnasjonstester og om usannsynlige fortolkninger av Lenin som fremhever månens betydning for kommunismen.
Likevel er fortellermåten i Omon Ra dypt alvorlig. Omon er jeg-forteller, og forteller sin livshistorie nøkternt og sindig. Det er en hverdagslighet i språket, som i den første setningen: «Omon er ikke noe vanlig navn og heller ikke det fineste som fins». Andre ganger blir språket nesten høystemt, som når Omon grubler og filosoferer over sitt eget liv. Han får god tid til å tenke når han trener på å kjøre månevognen, som er bygget opp rundt en gammel tråsykkel.
Omon er en drømmer og en idealist, og han gjør månen og romfarten til motstykker til den «lurvete, søppelstinkende» verden han lever i:
- Ja, akkurat sånn var det – de hølene vi levde i var nettopp mørke og skitne, og kanskje vi selv var likedan. Men på den blå himmelen over hodet på oss, blant de glisne stjernene, fantes det spesielle, kunstig lysende punkter som krøp dovent gjennom stjernebildene, punkter som var laget her på sovjetstatens jord, midt blant oppkast, tomflasker og stinkende tobakksrøyk – konstruert av stål, halvledere og strømkretser, flygende gjennom kosmos. (…) Jeg løp ut og svelget tårene mens jeg stirret lenge, lenge på den blågule og utrolig nære måneskiva på den klare vinterhimmelen. (side 22)
Men selv denne drømmen om renhet ødelegges. Til og med kamikazeromferden hans viser seg å være et bedrag. Det fins ingen kjerne av godhet under lagene med falskhet og bedrag. Alt gjentar seg, og selv når han slipper ut av romfartsprogrammets klør er han fanget.
Gjentagelsene skaper en sirkel som det er umulig å slippe ut fra. Straffen Omon fikk i pionerleiren som barn, da han måtte åle seg langs gulvet av en uendelig korridor iført gassmaske, ligner den månedslange sykkelturen på månen, krumbøyd i den trange månevognen. Og siden må han åle seg langs gulvet igjen, akkurat som på pionerleiren. Drømmen om å dra til månen er en drøm om å slippe unna, skyte seg ut av tyngdekraftfeltet som trekker ham ubønnhørlig tilbake til den lurvede jordkloden.
Romanen balanserer mellom en burlesk satire i avsløringene og i oppgavene som personene må utføre, og en melankolsk sosialrealistisk tragedie. Karakterene i romanen har ofte tragiske skjebner, selv om de står for et absurd system. Omons overordnede som tvinger ham til å ofre sitt liv for fedrelandet, er selv fanget i systemet. Oberstene Urtsjagin og Burtsjagin er blinde og lamme, de deler på en rullestol. Kamerat Landratov har vært elev på flyskolen, og mangler derfor føtter.
Det var underholdende å lese Omon Ra, og jeg satte pris på dens knappe, nøkterne stil. Det er mange lattervekkende episoder i boken, men satiren ble slitsom i sin ekstremitet til tider. Det er interessant å lese en så fersk roman fra Russland. Victor Pelevin er en av de fremste i den nye forfattergenerasjonen som har kommet frem i Russland etter perestrojka. Han er født i 1962, og skrev Omon Ra i 1992. Han har skrevet flere andre romaner som er oversatt til mange språk. Oversettelsen til norsk er gjort av Isak Rogde. Det er noen få språklige feil som burde vært fanget opp i korrekturen, men ellers virker oversettelsen god.
Jill Walker
