Oslo Konserthus 27.1.2000 Bernstein: Candide ouverture, Kruse: Saxofonkonsert, Ives: Central Park in the Dark, Bernstein: Symfoniske danser fra West Side Story
Oslo-filharmonien, dir.: Arild Remmereit, Rolf Erik Nystrøm – saxofon
Endelig løsnet det for Oslo-filharmonien – i hvert fall litt. Etter en serie konserter som godt kan betegnes som middels eller godt under, har de nådd kommet opp på et nivå hvor man i hvert fall kjenner dem igjen. Det virket som om de mistet spillehumøret på sin USA-turne senhøstes – og paradoksalt måtte det amerikansk musikk til for å få de tilbake i form igjen.
Man merket allerede under Bernsteins Candide-ouverture at her satt rytmen og humøret. Det toppet seg under Bjørn Kruses saxofonkonsert hvor Rolf Erik Nystrøm ga oss en ukonvensjonell og forfriskende tolkning av et sympatisk stykke musikk.
Endelig musikk med bokstavelig talt løs snipp! Det hjelper så godt når musikere ikke tar seg selv altfor høytidelig – som i går. Stemningen og mottakeligheten blir en helt annen, det går an å nærme seg musikken uten stivbente konvensjoner. At solisten la mye av seg selv i verket – cadenza’en måtte han vel ha gjort selv? – gjorde dette til en god opplevelse. Orkesteret under Arild Remmereit fulgte villig opp invitten.
Da spilte det mindre rolle at nivået falt litt etter pause. Bernsteins symfoniske danser fra West Side Story kunne nok ha godt av litt mer friskhet, på tross av musikernes fingerknipsing og ‘mambo’-rop.
Dessverre får vi ikke se Mariss Jansons til uken, han har meldt sykdomsforfall. Men vi har i hvert fall et orkester som begynner å nærme seg den formen vi helst kjenner det fra. Og det hjelper godt!
